Hvile, virke og visjon

Preken på Kristi forklarelsesdag 31.januar 2016 Østerhus Arbeidskirke

Sokneprest Tom Martin Berntsen

Lukas 9,28-36. 2.Mos 34,27-35.  2.Kor 3,12-18

31. januar var for et par tiår siden en travel og truende dag; en dag med frist for selvangivelsen.. en dag for årsoppgjør. Nå er dette elektronisk; alt på data….noe må jo sies å være en forbedring og fristen for å gjøre endringer er lagt til april. I år er denne gamle deadline en søndag. 

Kristi forklarelsesdag endog.

 En dag til å se bakover og få mot til å gå fremover. En dag å få mot av, selv om vi i teksten ser hvorledes disiplene blir motløse av det mektige møtet med Herren.

Hvile, virke, visjon…

Kl.19 i dag skal jeg fortsette å preke i det jeg litt pretensiøst kaller mitt profilforedrag: der er overskriften ”Derfor mister vi ikke motet”. (Foredraget vil bli å finne på bloggen.) Sammentreffet vil det slik det som var årets første prekentekst, Åpenbaringssøndag 3. januar,  er versene etter det som er dagens 2 lesning: her taler Paulus om sløret over øynene. Det som Moses la over ansiktet etter at han hadde berettet om sitt Guds-møte, det Guds-møtet der han fikk melding om at ingen kan se Gud ansikt til ansikt. Det sløret som symboliserer den gamle pakt. 

I årsoppgjøret for mine største åndelige inntektsposter for 2015, ved siden av rikdommen ved å ha en kone som er frisk, barnebarn som leverer diamanter av små hverdagsrikdommer, møte med mennesker i ulike livsfaser, nærkontakt med en egyptisk kirke under korset, takknemligheten mangfoldige møter med mennesker, så fører jeg opp en natt i Nidarosdomen under Olavsdagene sist sommer.

Konsertens navn var ”The veil” - sløret; skrevet av John Tavener som ble adlet av dronningen etter en musikalsk karriere hvori ligger også musikken til Dianas gravferd. 8 timer i Nidarosdomen med toner og tekster som handlet om en ting: Sløret som taes bort i Kristus!

Hvile, virke, visjon…

”Moses visste ikke at det strålte av ansiktet hans fordi Herren hadde talt med ham. Aron og israelittene så at det strålte av ansiktet hans, og de var redde for å komme nær ham. Men Moses ropte på dem, og da kom Aron og alle lederne i menigheten til ham, og han talte til dem. Siden kom alle israelittene til ham, og Moses bar fram alle de budene Herren hadde gitt ham på Sinai-fjellet. Da Moses var ferdig med å tale med dem, la han et slør over ansiktet. Men hver gang han gikk fram for Herrens ansikt for å snakke med ham, tok han sløret bort til han skulle ut igjen. Og når han kom ut, talte han til israelittene det han hadde fått påbud om. Da så israelittene hvordan det strålte av ansiktet hans, og Moses la sløret over ansiktet igjen til han skulle inn og snakke med Herren.”

Det merkes når mennesker har vært nær Herren. Det skinner av dem på en eller annen måte. Men ikke alltid. Sløret kan være uttrykk for flere forhold; Hos Moses blir det nærmest et slags hvilemodus mellom å tre frem for Herren og tale til folket. Nærmest som når man setter PCen i hvilemodus.

Hvile, virke, visjon….

Mens det hos Paulus nærmest er uttrykk for at noe er tilslørt og ikke forstått: 

”For helt til i dag er dette sløret blitt liggende når det leses fra den gamle pakt, og det blir ikke fjernet, for det er i Kristus det blir tatt bort. Ja, også i dag ligger sløret over deres hjerter hver gang det blir lest fra Moseloven.”

Kristi forklaringsdag er å følge etter, og med, Jesus der han vandrer avsides til sitt bønnefjell. Være hos ham.

Og la det stå til!

Kristi forklaringsdag er ikke å forstå alt, men å fornemme noe mer. Sammenhengen mellom tempelets, tindenes, troens slør, tvilens slør. Tatt bort i Kristus. Ikke ved ham en gang for alle, men i ham.

Derfor er det eneste som står igjen etter disiplenes møte med de gamle troskjemper i den gamle pakt, deres frykt i det de slås til marken, deres byggeplan for å bofeste vår Herre på egen grunn: 

Jesus alene.

”Mens han talte, kom det en sky og skygget over dem, og da de kom inn i skyen, ble de grepet av frykt. Det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!» Og da røsten lød, var det ingen annen å se, bare Jesus. Disiplene tidde med dette. På den tiden fortalte de ikke til noen hva de hadde sett.”

Kristi forklaringsdag er å komme inn i den sky der sløret tas bort; ikke så høyt at det nødvendigvis er utsikt til alle jordens hjørner, og slett ikke så høyt at vi ser fristelsen i alle verdens kanter, men inn i den sky der vi er avhengig av en som viser vei. Det kalles i vår luthersk tradisjon for den ”anfektede tro”, den prøvede tro, den tro som ser Vår Herre bakfra, den tro som vokser i lidelse…

Kommer du inn i en slik sky tier du helst. Slik disiplene gjorde. 

Det er ikke så lett å finne ord. 

Og de som finnes faller fort til bakken.

Men det er på bakken visjonene blir til virkelighet.