Hvem sier dere at jeg er?

Ørjan Kronheim. Lanvik kirke 5. juli 2015. Aposteldagen. 

Matteus 16,13.20

Av og til ligger poenget i overskriften.

Nå skal det sies at alle disse små overskriftene i bibelen langt i fra er noe originalt. Det var ikke med da tekstene ble skrevet, men de er blitt lagt til i senere tid slik at vi lettere kan navigere oss frem og tilbake i skriften.

Men av og til, så ligger poenget der. I overskriften. Matteus 16,13-20 har fått følgende overskrift: Peters bekjennelse. 

Bekjennelse: På Menighetsfakultetet er de opptatte av at man skal kunne messe. Alt skal messes, til noens glede og andres sorg. Det spiller ingen rolle om du høres ut som en kråke eller om du synger som den vakreste lerke. Messe skal du.

Selv synes jeg det var helt topp, messingen gir ofte en ekstra scwhung til det hele. I salmeboken på nr 979.1 står den nikenske trosbekjennelsen. Vanligvis leser vi den apostoliske trosbekjennelsen i gudstjenesten, men dette er altså den nikenske. Og den bør messes når den skal i bruk.

Den begynner slik: 

La oss bekjenne vår hellige tro. Vi tror på en Gud, den allmektige Far, som har skapt himmel og jord, alt synlig og usynlig… 

Det er ganske stort. Ganske storslagent, spør du meg. Du kan kanskje se det for deg i en stor katedral, med gull, glitter og en fantastisk akustikk, eller kanskje i Landvik kirke med all sin stas og pryd…

Settingen i Matteusevangeliet, og foranledningen til dagens tekst, er nok noe annerledes enn hva vår hverdag kan vise til. Jesus og disiplene har vært på lange reiser. De har møtt mange mennesker og helbredet mange av dem. Noen har vært blinde, andre har vært lamme. Nå kan de se og gå for å fortelle hva som har hendt dem. 

Sammen har Jesus og disiplene mettet flere tusen mennesker med noen fisk og noen brød. Disiplene har fått se Jesus utrette store mirakler, de har til og med sett Jesus gå på vannet. 

Etter det vi bare kan tro må ha vært en spennende og uforglemmelig tid samler Jesus disiplene rundt seg. Det står skrevet at det skjedde da de var kommet til distriktet rundt Cæsarea Fillipi. Det står ingenting om katedraler, pynt eller stas, ei heller står det noe om messing. Men Jesus spør dem:

«Hvem sier folk at Menneskesønnen er?»

Og jeg kan nesten kjenne på spenningen. Kanskje kjente disiplene litt på redselen, redselen for å si noe feil. Kan du tenke deg? Du sitter der sammen med mannen du har sett gjøre fantastiske ting, store mirakler, og så sliter du med å si hvem han er…

Kanskje er det ikke fordi det er så vanskelig, kanskje er det fordi de ikke er sikre. Joda, de har sett Jesus, de har til og med tatt på han, luktet han, følt han. Men da som nå var det mange som ikke trodde. Nå stod de der. Ansikt til ansikt med Jesus og han hadde spurt dem hvem sa folk at han var?

Noen av dem tok ordet og sa:

”De sier at du er døperen Johannes, andre sier at du er Elia, mens noen sier at du er Jeremia.”

Jesus ser på dem og sier igjen. 

”Og dere, hvem sier dere at jeg er?”

Til det har jeg tenkt at det er et godt spørsmål. Det er et spørsmål som bør definere oss som kirke, som mennesker og som etterfølgere. Hvem sier jeg at Jesus er? 

Jesus utfordrer oss, ikke bare til å bekjenne vår tro på hvem han selv er, for oss selv. Men han sier. «Hvem sier dere at jeg er?» Han kunne sagt, hvem tror dere at jeg er? Men nei, han ønsker at vi skal si det. At vi skal bekjenne det, ikke bare for oss selv, men også for alle andre. 

Det er da Peter tar ordet:

«Du er Messias, den levende Guds sønn.» 

Så enkelt, så kort og så stort. 

Det er dette det handler om. Så er utfordringen der, hver dag. Å si, ikke bare til oss selv, men også til andre hvem han er. «Du er Messias, den levende Guds sønn.» 

Når Peter har sagt dette ser Jesus på ham og sier noe vakkert. 

«Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke».

Jeg tror det er en dobbelthet i det Jesus sier. 

Jeg tror Jesus mener at han vil bygge sin kirke på to ting. 

For det første så vil han bygge det på mennesket, Peter. På den feilbarlige mannen som har feilet igjen og igjen. Peter er mannen som begynte å synke når han fikk lov til å gå på vannet. Han er mannen som sovnet i den siste time i Getsemane og han er mannen som fornektet at han i det hele tatt kjente Jesus når han ble konfrontert.

På ham vil Jesus bygge sin kirke, ikke på gull eller glitter, ikke på ufeilbarlig materiale, men på mennesket. Med alle sine feil og mangler, men med et uvirkelig potensiale for kjærlighet, satt av Jesus selv. 

Jesus vil bygge sin kirke på mennesket, det er det første, men jeg tror også det er en annen ting som vi finner i denne teksten som han vil bygge på, nemlig bekjennelsen. 

Jeg tror Jesus vil bygge sin kirke på bekjennende mennesker, på mennesker som bekjenner at Jesus er Messias, den levende Guds sønn. På mennesker som i kjærlighet til Gud villig vil bekjenne sin tro, ikke til seg selv, men også til alle rundt seg.

Peter feilet både før og etter denne bekjennelsen, og feile vil vi alle gjøre. Det kan vi nesten ikke unngå. Men det er også derfor vi må gjøre som Peter. Hver dag. Utfordre oss selv. Til å bekjenne. For oss selv, for alle andre, men mest av alt for Jesus selv. Slik at vi kan få hans nåde. Og bli brukt som byggesteiner til hans ære. 

”Du er Messias, den levende Guds sønn.”

Så enkelt, og så stort.