En annerledes jul?

Ørjan Kronheim. Østehus Arbeidskirke. Julaften.

Jes 9,1a.2.6-7. 1 Joh 1,1-4. Luk 2,1-20. 

"Det blir en annerledes jul i år."

Kanskje har du sagt det selv, eller du har hørt noen andre si det? Kanskje sitter følelsen dypt inni deg? Det er noe som gnager. Noe som ikke er som det skal, er som det var eller som man kanskje hadde håpet. 

Det blir en annerledes jul i år.

Kanskje er det som er annerledes høyst reelt. Kanskje er dere færre rundt middagsbordet i år, enn dere var i fjor. Kanskje mangler latteren du kjenner så godt, når gjengen samles.

Eller kanskje du har fått et nytt tilskudd til familien, stort eller smått, og det merkes. Det blir en annerledes jul i år.

Kanskje har du sittet i kirka for første gang et år, eller kanskje du sitter her akkurat nå, og lengter hjem til dit du kommer fra, og så har du i ditt stille sagt, ja ja, det blir en annerledes jul i år.

For det merkes som regel litt ekstra godt, når det er jul. Det er på mange måter konformitetens høyborg, det er da alt som har vært setter dagsorden for alt som skal være. Og når man rokker ved den grunnmuren, så merkes det.

For mange blir det ikke jul før man har sett Disney to ganger. En gang på svensk tv og en gang på NRK. Mens for andre blir det ikke jul før Hanne Krogh har sunget om sin julestjerne, mens for andre blir det ikke jul før man setter gaffelen i ribba og hører den sprø svoren knase mellom gommene.

For 5 år siden stod kalkunen på bordet julaften, det ble en annerledes jul det og.

For veldig mange er det en ting som må gjøres før middagen fortæres, pakkene åpnes og man kan kalle det jul, man må gå i kirka. På med finstasen, og svinge seg i kretsen og neie, og bukke. Og så har jeg, i fare for å ødelegge mitt eget poeng, tenkt med meg selv hvorfor det er så viktig for folk å komme hit, når jula blir annerledes, eller de gangene jula ble akkurat slik den var i fjor.

Jovisst, tenker kanskje du, det handler om tradisjon, om tilknytning til et sted man har vokst opp, det handler om å komme tilbake. Til den plassen hvor man bodde i de tidlige år, tilbake til der man sendte ungene på barneforening, korvett, gutteklubb og ungdomsklubb, det handler om å komme hjem.

Det kan godt være, men jeg tror det er noe mer, noe som stikker dypere. For jeg tror i alt som er annerledes, alt som ikke er som det var i går, forrige uke eller i fjor, så tror jeg vi søker noe som er konstant.

Noe som er som det var, uansett.

Men det er hyggelig å se dere her i kirka, etter året som har gått. For i håpet og fredens tid som vi er inne i nå, ville det vært en ren løgn å si at året har vært fredfullt her i kirken. Innad og utad i kirkens rom strides lærde og ulærde, døpte og udøpte om kirkens teologi, praksis og mening.

Og som ny prest kan jeg ikke si annet enn at det har er og har vært utfordrende, at når man har gudstjeneste skal forstå, tolke og utlegge Jesu ord slik man mener at rett er. Slik at flere mennesker skal komme til tro på Guds sønn, som ble menneske av kjøtt og blod. For hva mente egentlig Jesus da han sa det og det, hvor står Jesus i debatten om likekjønnet vigsel, og hvor kristen er man egentlig når man er døpt?

Det har vært et annerledes kirkeår, i år. Men allikevel kommer man til gudstjeneste, når det er julaften.

For uansett hvor annerledes jula har vært, året har vært eller livet har blitt så skjer det noe i jula som er likt hvert år. Og i grunnen er det litt spesielt, kanskje ekstra spesielt nå i et kirkeår som, i hvert fall utad i media, har handlet om strid, konflikt og tolkning av Jesu ord, så er det i dag på julaften, den dagen flest folk kommer til kirka, noe ekstraordinært som skjer:

For på en vanlig søndag vil man som regel stå her og legge ut om hva Jesus har sagt og gjort, men på julaften er ikke det like enkelt, for Jesus sier ingenting i dag.

Den dagen da kirkedøren virkelig får prøvd seg, når kirkebenkene fylles og trengselen er størst så sier han ingenting.

Like fullt er tiltrekningskraften hans enorm, vi samler oss rundt krybben, rundt de tre vise menn, gjeterne, Maria og Josef, ikke for å bli fortalt hva, hvem eller hvordan, men bare fordi han kom, og fordi han er.

Bare fordi han kom, og fordi han er.

Men selv om han ikke sier noe, og det er vel kanskje naturlig nok det, ettersom han jo ble et menneske av kjøtt og blod og som alle mennesker ble født som et barn, så tror jeg han forteller oss noe likevel.

For jeg tror i vår søken etter noe konstant, i alt som er annerledes, alt som forandrer seg og alt som ikke er som det var så tror jeg Jesusbarnet i krybben gir oss håp og fred om noe som er.

Jeg tror vi trenger Jesusbarnet og det budskapet som sier at til tross for at julen, året og kanskje livet ble annerledes enn hva vi hadde tenkt og trodd, er det her livet starter. I det fredulle, i håpet, i lyset og i det lille barnet som ble født i en stall og lagt i en krybbe.

Det er som det alltid har vært, det vil ikke forandre seg. Det vil ikke bli annerledes.

Så blir det jul i år også, det året da den ene stolen ble stående tom rundt bordet, det året barneskrik runget høyere enn lesningen av juleevangeliet, det året da du lengtet hjem, det året som ble litt annerledes.

Så ble han født, dette guttebarnet, i en stall, lagt i en krybbe. Og der ligger han fremdeles, til vitnesbyrd om hva livet går ut fra, om hva livet er, og om hva det kan bli. Jesusbarnet vitner om freden, om håpet og om lyset.

Og i alt som er annerledes tror jeg vi trenger det, noe som er, slik det alltid har vært. Da blir det jul i år også.

Ære være Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.