Bare den som kaster seg ut blir tatt imot. Nyttårsaften.

Jostein Ørum. Landvik kirke 31. desember 2015. Nyttårsaften.

Matteus 11,25-30.

I natt blar vi om kalenderen. Eiere av de gammeldagse veggkalendrene merker det best. Vi blar om fra et år til et annet. Fra. Til.

Det som vi blar bort fra vet vi en del om. Vi vet hvordan det ble. Vi vet hvordan det ikke ble. Vi vet om alt som gjorde godt og alt som gjorde vondt.

Det året vi blar til, vet vi ingen ting om. Egentlig.

Vi vet ikke hva som vil gjøre godt og hva som vil gjøre vondt. Vi vet ikke hva som vil overraske oss og hva som vil skuffe oss. Om man hadde kunnet vite hva enkelte år skulle føre med seg, hadde man kanskje snudd i døren.

Vi vet ikke hva som kommer, men vi tror at Gud kommer. Vi tror at Gud både går ved siden av oss inn i alle dagene – og samtidig vil møte oss der.

Et nytt år kommer med en invitasjon til å legge tyngden ved å være menneske hos Jesus. Der er det hvile å finne. Ikke bare avslapning og fred og ro, men hvile for sjelene. Byrdene veksles inn i hvile. Den som kommer, vil finne.

Invitasjonen for 2016 lyder: Kom!

Hvor skal man komme? Kom til meg, sier Jesus, kom med byrder og strev. Det spiller faktisk en rolle hvor man går med byrdene. 

Jesus sier ikke: Jeg skal ordne alt. Han sier ikke: Jeg skal trylle bort byrdene.

Han sier: Jeg skal ta deg imot.

Gud er i dagen - og i morgendagen.

Foran ligger nye dager. Den gammeltestamentlige teksten for i dag gir ord for disse dagene, de som ingen egentlig vet noe om - bortsett fra dette: «Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen.»

Det er med nyttår som med hver dag. Vi får kaste oss ut i det og håpe at noen vil ta oss imot.

Jeg elsker det når guttene mine kommer styrtende mot meg og kaster seg mot meg.

Selv om jeg ikke har vært klar, har de stolt blindt på meg. I deres hjerte har det ikke vært spor av tvil. Selvfølgelig vil jeg ta dem imot. De er små og lette i forhold til meg som tar dem imot. De vet det.

Hvorfor kaster barn seg i foreldrenes armer? Hvorfor gruer de seg ikke før de strekker armene ut?

Den som kaster seg ut, knytter et bånd med den som tar imot. Og en ting til: Det er spennende å bli tatt imot.

Bare den som kaster seg ut kan bli tatt imot.

Presten og veilederen Henri Nouwen, som har skrevet mye som betyr noe for mange, fikk en gang en billett til sirkus. Den dagen ble han dypt fascinert av trapeskunstnerne i gruppen The flying Rodleighs. Trapeskunstnere svinger seg og hopper fra den ene husken til den andre høyt over bakken. Nouwen ble deres fan og venn. Han ble invitert med til å følge troppen en sommer. Da kunne han studere arbeidet deres, disiplinen, samspillet. Dessuten feilene, applausen, frykten.

Han fant hele menneskelivets spekter i trapeskunstnerne. Deres arbeid fortalte det som selve livet handler om: å slippe taket og la seg fange.

Eller som Nouwen kalte det: ”Om død og oppstandelse.”

I en bok som har ligget hjemme på skrivebordet mitt i noen år, gjengir han en samtale i bobilen med Rodleigh, troppens leder. Lederen forteller: ”Når jeg kaster meg ut må jeg stole fullt og helt på han som skal ta meg imot, han som heter Joe. Publikum tror det er jeg som er den store stjernen, men den virkelige stjernen er Joe. Han må være der for meg, med et hundredels presisjon, og ta meg i luften når jeg kommer mot ham i det lange hoppet. Jeg som kommer flyvende, gjør ingenting.”

For å forklare nærmere, sier han: ”Det verste man kan gjøre, er å gripe tak i oppfangeren. Det er ikke jeg som skal få tak i Joe. Det er Joe som skal få tak i meg. Om jeg skulle ta tak i Joes håndledd, kan jeg brekke dem i stykker, eller han brekker i stykker mine. Og det vil være slutten for oss begge. Den som kaster seg ut må bare holde ut armene ut og stole på at han blir tatt imot.”

Kom til meg, sier Jesus. Det spiller en rolle hvor vi går. Og det spiller en rolle hvem vi strekker oss mot.

I dag, på et års siste kveld og et nytt års første natt, strekker vi oss ut mot Gud - og fremtiden, hva den enn vil komme med. Vi kaster oss ut. Som en trapeskunstner. Som et barn. Dessuten er det spennende.

Bare den som kaster seg ut kan bli tatt imot.

Derfor passer det å avrunde dette og innlede det neste året med en gammel bønn fra Kirkens gamle bønnebok, Salmene, med en bønn som brukes på slutten av livet og på slutten av dagen. Og året:

”I dine hender, Herre Gud, overgir jeg min ånd”.

Da kan dagene komme.