Mer og mer

Jostein Ørum. Landvik kirke. 17. januar 2016. 3. søndag i åpenbaringstiden.

Lukas 2,40-52.

Uten Lukas hadde vi manglet veldig mye. 

Da hadde vi ikke visst om engelens besøk hos Maria. Vi hadde ikke hatt fortellingen om Sakkeus, eller om sønnen som kommer hjem til faren sin. Vi hadde ikke hørt om gjeterne på marken og ville aldri sunget «Ære være Gud» med englene. Han er den som forteller om kvinnene som fulgte Jesus, han er alene om å gjenfortelle lignelsen om den barmhjertige samaritanen, og hadde det ikke vært for Lukas, ville vi vært en bønn fattigere: «Jesus, husk på meg!»

Og bare Lukas forteller om to foreldres underlige opplevelser i Jerusalem da deres eldste sønn var tolv år gammel. Kan det ha vært noen annen enn Maria som har sittet ned og mimret med forfatteren?

Maria og Josef er i Jerusalem for å feire høytid sammen med sin tolv år gamle sønn. På vei hjem blir han borte for dem. De trodde de visste hvor han var, men de gjorde ikke det. Etter tre dagers leting finner de ham igjen i tempelet.

Denne fortellingen er verdifull. For det første fordi den er alene. Sjeldne kunstverk og sjeldne tekster er verdifulle. Kun Lukas forteller historien. Mange av fortellingene om Jesus står parallelt i flere evangelier. Denne er Lukas alene om. Dessuten er dette den eneste broen til å tette et tomrom på omtrent tredve år. Det er det eneste vinduet vi har inn til Jesu barndom. Det eneste vi kan si om Jesu liv mellom vismennenes besøk og hans ankomst ved Jordans bredd, er denne familiekrisen i Jerusalem.

Og for det tredje viser teksten noe om hvem Jesus er. Menneske, men også Gud. Han er Gud på jorden.

Det er fem ting jeg liker ved historien:

For det første. Maria og Josef hadde ikke alltid kontroll på livet. Ikke de heller. Ikke vi heller. Vi er mange som synes at vi ikke har kontroll på livet. Vi orker ikke være så gode foreldre som vi hadde planlagt å være. Vi glemmer å sjekke hvordan barna har det. Vi glemmer ting og roter det til. Livet blir for fullt. Og det er ingen krise.

For det andre: Jesus blir borte iblant. I blant ser jeg ham ikke. Ganske ofte, egentlig. Jeg mister oversikten. Og det er ingen krise.

For det tredje: Det er ikke alt man forstår ved Jesus. Jeg forstår ikke hva han tenker på. Jeg må gjette på hva han vil. En del av det han sa kan være litt vanskelig å forstå. Og det er ingen krise. Jesus er mer enn et menneske. Han er Gud. Han er evig og kom for vår skyld, ikke på våre betingelser, men på sine egne.

For det fjerde: Likevel kan Jesus være midt i et vanlig familieliv. Selv om vi roter ham bort i blant og ikke forstår. Sammen kan man som familie dra i kirken, be sammen og snakke som bibelfortellingene.

For det femte: Avslutningen på fortellingen. Det står om Jesus: Han var til glede for Gud og mennesker. Her har vi snublet over livets mål og mening.

Dere som ber: Be om å få leve et liv til glede for Gud og mennesker. Oppdra barna til liv til glede for Gud og mennesker. Og be for at deres barn og fadderbarn kan leve liv som er mer enn å jage etter luft og leve for seg selv, men kan leve til glede for Gud og mennesker.

Det er med Jesus som et puslespill med fem tusen brikker. Eller hundre tusen.

Man finner sakte, men sikkert, en bit her og en bit der.

Etter hvert ser Maria mer og mer. Etter hvert ser vi mer og mer.

I dag får vi en hel neve med brikker i dette puslespillet.

Han er Gud. Han er fra evighet. Han lar seg ikke diktere. Han er ikke, selv om det ofte kan se slik ut, en figur som skapes i menneskets bilde. Han var der i begynnelsen da Gud skapte mennesket i sitt bilde.

Han er den vi går i følge med, men som noen ganger sklir unna, og som vi noen ganger må bøye oss for i ærefrykt.

Vi ser litt, men det er alltid mer. Og når vi får se mer, er det enda mer som åpner seg.

Og en gang skal vi se vår herre Jesus Kristus helt og fullt, ikke som i et speil, i en gåte. Men oppreiste og ansikt til ansikt.

Vi skal se ham som en bror, som et barn, men også som den siste og den første.

Vi skal se ham som Evig Gud og støvete vandrer.

Vi skal se ham ved siden av oss. Men også i oss.

Vi skal se ham – og da ser vi samtidig Gud selv.

”Vi skal se deg, Herre Jesus,
i din herlighet en gang,
når du reiser oss fra graven
til et liv i jubelsang.
Og ditt ansikt er som solen
når den stråler, full av prakt.
Vi skal se deg som den siste,
i din ære og din makt.”