Undervisning

Her følger 5 tekster som 7- minutters andakter om viktige sider ved troen.

Tekstene er konsentrat  av 5 troslærekvelder i Landvik og Eide menigheter høsten 2015.

Som prester har vi tatt mål av oss til å tilby undervisning av læremessig og oppbyggelig art.

I forkant av reformasjonsjubileet.

Aktuelt til alle tider.

Tror vi.

Overskiftene på de 5 tekstene er:

En Gud – tre sider – mangfoldig liv

Jesus Kristus – Frelser og Herre

Døpt til tro og tjeneste

Om å drikke seg til vett

Tro i praksis

Andaktene sendes på Norea i mars 2016

Dette er den første av fem andakter som skal prøve å slå inn noen enkle knagger å henge tanken og troen på. Jesus var mester i mangt og meget, ikke minst i å finne enkle bilder å forstå litt mer av Gud, sin neste og seg selv.

Og overskriften på den første er:

”Tre ledd på fingeren og allikevel en finger”

Drøye 500 år etter Jesus uttrykte en keltisk vismann seg slik:

Tre folder i kappen,

Og likevel bærer jeg èn kappe.

Tre ledd på fingeren,

og likevel har jeg bare èn finger.

Tre blader på hvitkløveren,

og likevel bærer jeg èn kløver.

Frost, is og snø

og likevel er alt vann.

Tre personer i guddommen,

og likevel er der bare èn Gud.

                                   Columbanus 543-615

Gud er èn, og Gud er tre. Dette gir en mangfoldig mening. Noen avviser dette som vi kaller ”treenighetslæren” som vranglære, men det er gode grunner til tro at vi her har litt av en nøkkel til Gudsrikets hemmeligheter.

Tretallet har for øvrig vært viktig for filosofene som prøvde å få orden på tilværelsens floker: Georg Friedrich Hegel skrev om tese, antitese og syntese. Og i det alminnelige liv vet vi at sannheten ligger omtrent midtveis mellom to ulike oppfatninger.

Men altså: Gud er en og allikevel tre.

Fader, Sønn og Hellig Ånd. Jesus selv sier jo at det er til denne treenige Guds navn vi døper barn…og voksne.

Gud er vår himmelske Far, ja Paulus skriver at han er ”far for alt som kalles barn”. Han har et fang for både slemme søndagsskolebarn og snille rakkerunger. Ja, for hvem er hva når det kommer til stykket?

Til neste år skal vi feire reformasjonen: det er 500 år siden Luther hamret inn tesene på slottsdøren i Wittenberg. Den tids facebook. Slikt ble det rabalder og mye omstendelig teologi av, men ganske fort var Luther ute på markedet med verdens enkleste folkepedagogikk om den treenige Gud. I den lille katekismen leser vi:

Jeg tror på Gud Fader, Den Allmektige, himmelens og jordens Skaper.

Hva betyr det?
Svar: Jeg tror at Gud har skapt meg og alle skapninger, at han har gitt meg legeme, sjel, øyne, ører og alle lemmer, fornuft og alle sanser, og fremdeles holder alt dette ved like. Jeg tror også at han har gitt meg klær og sko, mat og drikke, hus og hjem, kone og barn, åker, husdyr og alle gode ting, - at han hver dag forsørger meg rikelig med det jeg trenger for å leve, - at han verner meg mot alle farer, vokter og bevarer meg mot alt vondt. Alt dette gjør han av bare faderlig, guddommelig godhet og barmhjertighet uten at jeg på noen måte har fortjent det eller er verdig til det. For alt dette skylder jeg å takke og lovprise ham, tjene og lyde ham. Det er både sant og visst.

Gud er Fader i det høye, han er Menneskesønnen i det lave, og Helligånden som fyller alle sfærer som luften fyller alle rom.

Jeg skal i den neste andakten komme nærmere inn på Jesus som troen opphavsmann og fullender, men dette står ikke i motsetning til troen på den treenige Gud, det er tvert imot reiseverket i det hus som snekkeren fra Nasaret var og bygde.

Den treenige Gud gir bredde, fylde og fundament for en tro som står støtt. Noen hver har prøvd å justere et bord med fire bein; det er ikke enkelt. Men en krakk med tre bein står støtt. Uansett.

Gud som Far…og gjerne Mor: ”om en mor kan glemme, så glemmer ikke jeg…”

Gud som Bror… ”jeg kaller dere brødre” sier Jesus

Gud som søsken i det hellige fellesskap. Vennesamfunnet som er større enn de jeg menneskelig sett vil velge som venner. Venner både med meningsmotstandere og fiender om så skal være!

Gud, den treenige. Det går igjen og igjen. Bare legg merke til det: har du ikke sunget Måne og sol…der var det igjen…  ”Fader du har skapt meg, Jesus du har frelst meg, Hellig Ånd kom styrk meg…”

Og etter pinse heter første søndag: ”Treenighetssøndag”…..og resten av året frem til advent heter treenighetstiden. Tiden fra advent til pinse er  kirkens festår og den andre halvdelen for kirkens arbeidsår. Det er grønt i fargen på prestens stola. Grønt for vekst.

Tre ledd på fingeren,

og likevel har jeg bare èn finger.

Tre blader på hvitkløveren,

og likevel bærer jeg èn kløver.

Frost, is og snø

og likevel er alt vann.

Tre personer i guddommen,

og likevel er der bare èn Gud.

I Faderens, Sønnens og Helligåndens navn.

Forslag til Salme: 243: Gud skapte lyset og livet og meg..”  Vidar Kristensen/Per Tveit.

Dette er den andre av fem andakter som skal prøve å slå inn noen enkle knagger å henge tanken og troen på. Jesus var mester i mangt og meget, ikke minst i finne enkle bilder å forstå litt mer av Gud, sin neste og seg selv.

Og overskriften i dag er:

”Jesus viser ikke veien til Gud – han er veien dit”

I dag er det Jesus.

For denne dagen og alle som muligens følger etter: gode og onde.

Fra evighet til evighet.

Han viser ikke vei som en annen filosof, han er veien.

Dette er ingen selvfølge i vår tid.

Mange snakker om Gud. Det er ikke så vanskelig lenger når muslimene uten blygsel snakker om og ber til Gud og utfordrer vår vestlige religiøse blygsel så det rekker.

Og blant oss er det også blitt lettere å snakke om Gud når jeg kan vri det til min utgave: ”Min tro er slik…”. I vårt demokratiserte samfunn er enhver sin egen lykkes smed og sentrum for tilværelsen.

Da blir tingene fort snudd på hodet!

Jesus kommer ovenfra og utenfra den menneskelige tro, den religiøse tro som er til stede i mennesket. Og som er et vitnesbyrd om at mennesket kommer et sted fra og har en dragning mot noe større. Den Wergeland skrev slik om ”i slikt vær får du bønner, Gud”

Hvem er Jesus?

La oss i tilknytning til trosbekjennelsen slå inn noen knagger:

Jeg tror på Jesus Kristus…det er:

At han var en historisk person som særlig knytter oss til den jødiske historien. Om det med Israel er aldri så vanskelig!

Guds enbårne Sønn, vår Herre, unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria.. det er:

At han er Guds sønn og Gud selv på jord. Om du synes det er litt kirkestrid for tiden, kan jeg forsikre deg om at det gikk en kule varmt i kirkens første tid også: Er Jesus født eller skapt var det store spørsmålet. Noen ser ikke forskjellen, mens andre forstod at her står det om liv og død, om natt og dag! Og ved ettertanke aner vi at det er stor forskjell på en heltemodig frelsesskikkelse av kjøtt og blod og at Gud selv steg ned i kjøtt og blod.

Og da blir det med jomfrufødsel ikke så umulig å forstå; om det er Gud selv som stiger inn i historien igjen. Slikt skal vi heller grunne på, enn gruble over. Slik Maria gjorde det. Bevare ordene i hjertet.

pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet….det er.

Var det et Justismord eller rettferdig dom ? Det var faktisk begge deler; han døde som en uskyldig og samtidig skyldig.

 Jesu lidelse er Solidarisk lidelse : en som led med oss i vår svakhet …som er prøvet i alt på samme måte som vi.” Ja, som faktisk også har prøvd flyktningers sårbare tilværelse.

Men Jesu lidelse og død er Stedfortredende lidelse.  Satt på spissen: Han fikk som fortjent når han tok på seg menneskets synd og skyld. Med Jesajas ord: ”Han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder, straffen lå på ham, vi fikk fred..” (Jes 53,5)

Med Paulus: ”Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.” (2 Kor 5,21)

Og fra Jesu egen munn: ”Slik er heller ikke menneskesønnen kommet for  la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange” (Matt 20,28)

Og, siden vi skal bygge oss opp til litt reformasjonsfeiring; med Luther: ”han har kjøpt meg fri fra alle synder, fra døden og djevelens makt, ikke med sølv eller gull, men med sitt hellige, dyrebare blod og sin uskyldige lidelse og død”

”for ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, for opp til himmelen, sitter ved Gud den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for dømme levende og døde”.

Dette er jo voldsomme greier når jeg nå har to minutter igjen. Jeg får konsentrere det til dette:

Døden er ikke det siste. Jesus stod opp og er fortsatt i live!

Jesus som Frelser er ikke det eneste, han er også Herre!

Jesus kom, og han kommer igjen.

Det er en oppbyggelig tanke at hvor dypt du enn føler du er i lidelse, mørke, depresjon og død i en eller annen variant: Jesus har vært i dødsriket. Han er gudesønnen som fulgte Daniels venner i ildovnen, han skal holder også deg når det brenner i din sjel eller du vandrer gjennom livets rykende ruiner.

Det er en bærende tanke at Jesus bor mer trygt enn i ditt hjerte. Når det kjennes tomt for tro og tillit, ganske så fraflyttet, skal du høre dette: Han sitter ved Guds høyre hånd og ber for deg. Døgnet rundt.

Det er en viktig tanke at Jesus ikke bare er Frelser, men også Herre. Mange vil ha hans hjelp og trøst, men ikke fullt så mange vil følge etter ham. Være disippel.  Thomas a Kemphis skrev i sin oppbyggelig bok ”Kristi etterfølgelse”, en bok som er oversatt til 50 språk og lest av millioner: ”Kristus har mange tilhengere, men få etterfølgere”.

Jesus kaller etterfølgere. Han som sitter ved Faderens høyre hånd trenger føtter på jorden. Dine føtter.

Han som sitter ved Guds øye som ser ut over jord, trenger noen som vandrer på denne jord og får mennesker til å løfte blikket og vende om fra fortapelsens vei. Og begi seg mot lyset. Som stråler i Herrens velsignelse fra det høye

Dette er den tredje av fem andakter som skal prøve å slå inn noen enkle knagger å henge tanken og troen på. Jesus var mester i mangt og meget, ikke minst i finne enkle bilder og ord for  å  ane litt mer om Gud, sin neste og seg selv.

I dag handler det om:

Dåpen – holdepunkt og handlingsmønster

Dåpen som problem eller program

Mer enn en navnesermoni..

Om å få et navn til sitt eget..

Dåpen har hatt en lei tendens til å bli et problem. Diskusjon om dåpssyn har lett for å blusse opp, skape skillelinjer og sette sinnene i kok. Ikke bare i vår tid. Kanskje engang ikke så mye i vår tid. Men helt siden 3000 ble døpt under den første pinsevekkelsen har ulike dåpssyn delt kirken. I hvertfall i to.

En kort tekst er plassen for å løse utfordingen, men jeg vil derfor forkynne dåpen som program.

Ikke problem.

I disse siste tider før Jesus kommer igjen tror jeg det er viktig å holde frem Jesu store frelsende program:

Å være døpt er å få knyttet Jesu navn til sitt eget.

Dåpen har jo på folkemunne blitt en navngivingssermoni: vi døper f.eks båter.

Og på en måte har dåpen med skip å gjøre: i 1 Pet kap 3 leser vi: ”..arken ble bygd. I den ble noen få mennesker, åtte i alt, frelst gjennom vann. 21 Dette er et bilde på dåpen, som nå frelser også dere.”

Med dette er ikke alt, men noe grunnleggende, sagt om dåpen. Det handler om å bli satt om bord i et frelsende skip.

Troen er handlingen en selv eller andre utfører for at jeg skal bli mønstret på denne skuta, men det er båten som bærer.

Jesus som bærer.

Jesus som berger.

Jesus som befaler.

Dåpen er et holdepunkt. Omskjærelsen var i den gamle pakt, tegnet på tilhørighet.

Slik ble dåpen tegnet på tilhørighet i den nye pakt. Tegnet var ikke egen fromhet i en aller annen fasong, men Ordet og vannet. Det er ikke vannet i seg selv, men at Guds ord knyttes til det som gjør det til et frelsende tegn.

Men jeg skulle gjerne sett at vi brukte så mye vann at dåpskandidaten, liten eller stor, ble dykket under. Da hadde Paulus bilde om dåpen som en begravelse blitt tydeligere.

Dåpen som holdepunkt. For Gud i mennesket.

Men en ting til.

Og dette er viktig i en tid da en ubibelsk og uluthersk dåpsteologi ser ut til å bre seg i vår åpne folkekirke: At dåpen i seg selv er nok. Det blir nærmest forstyrrende å snakke om fortsettelsen.

Men fortsettelsen må følge.

Den ligger inne i selve dåpen.

Nemlig dette:

At det å være døpt er å leve i fellesskap med Jesus.

På samme måte som det går an å gå i land fra båten, bli akterutseilt fra  dåpsskuta og virre rundt i fremmed land med dåpsattesten i lomma!

Dåpen er ingen sovepute, den er en redningsvest.

Dåpen er ingen vuggesang, den er en vekkerklokke.

Vend om til Jesus som engang tok i mot deg.

Og dåpen er en kampsang!

Kampen for Guds rikes nåde og nærvær i verden.

Dåpen gir ingen rett til å mene hva man vil i verden, men ved dåpen og troen får vi rett til å bli Guds barn. Guds barn som spør etter Fars vilje i denne verden.

Disse andaktene er en konsentrert utgave av sju katekismekvelder i menigheten, og de har litt forsmak på reformasjonsjubileet vi skal feire i 2017. Så derfor en dose Lille katekisme om dåpen.

For det fjerde: Hva betyr det å bli døpt med vann?
Svar: Det betyr at den gamle Adam i oss skal druknes ved daglig anger og bot, og dø med alle synder og onde lyster. I stedet skal et nytt menneske komme frem og oppstå hver dag. Dette nye menneske skal leve evig for Gud i rettferdighet og renhet.

Hvor står det skrevet?
Svar: Paulus sier i brevet til Romerne (6,4): Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåp til døden, forat vi skal leve det nye livet, likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens veldige kraft

Dåpen er et program: Vår Herres program.

Dåpen er et frelsende program med en himmelsk pedagogikk: Å bringe himmel inn i mitt liv, og ved mitt liv mer himmel inn i andres hverdag.

I vår kirkes dåpsliturgi heter det som innledning til tekstene om dåpen: ”La oss høre hvor vennlig Jesus tar imot barna og åpner Guds rike for oss”

Hver gang det skjer en dåp ropes vi tilbake til Jesus. Kirkeklokkene er vekkerklokker for å holde oss våkne i troen og istemme med salmen ”En stor og mektig gave” der det i de to siste versene lyder:

”På veien gjennom livet går jeg meg ofte vill/ men dåpen vil fortelle: Jeg hører Jesus til” og ”Han sier: kom tilbake. Han står med åpen favn/ Så er jeg trygg ved troen i Jesu Kristi navn”. (Ns 590)

Amen

Dette er den fjerde av fem andakter for å slå inn noen enkle knagger å henge tanken og troen på. Jesus var mester i mangt og meget, ikke minst i finne enkle bilder og ord for å  ane litt mer om Gud, sin neste og seg selv.

I dag handler det om:

Nattverden – et måltid for å få…og gi.

Eller:

Om å drikke seg til sans og samling…..

Det finns knapt et felles måltid som har så lange tradisjoner, så ulike bordskikker, samler så mange over så lang tid som det kristne nattverdsmåltidet.

La oss sette oss til rette ved bordet, bøye knærne ved alterringen, stanse opp i vandringen et øyeblikk og tenke på og takke for dette himmelske måltid på jord.

Vi er jo ellers veldig opptatte av hva som settes på bordet for den daglige næring.

I hvertfall de fleste.

Det handler om fokus på kalorier, karbohydrater og lett-mat, det handler om fast-food og gourmet-mat, om spisevaner som har ført til et generelt fedmeproblem i vår vestlige kultur. Om kokebøker i lange hyller.

Om kokker…og søl.

Det handler om så mye.

Det er jo maten vi lever av.

Jesus griper fatt i dette når han sier: ”arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som består og gir evig liv”. Men denne advarselen kommer etter at han har hatt omsorg for de elementære behov hos sin store tilhørerskare og sagt til disiplene ”dere skal gi dem mat”

Jesus var ingen asket. Ingen festbrems selv om fasten også hørte med.

Han spiste, danset og drakk.

Og ble selv et måltid.

Da han innstiftet nattverden og til disiplenes store forundring ikke bare satt ved bordet, men la seg selv og sitt liv oppå det, hadde han gjennom et halvlangt liv spist påskelam og usyret brød hver påske siden familien hadde returnert fra Egypt.

For nattverden knytter oss til den jødiske tro og tradisjon. Og fyller vårt trosunivers med bildene som bygger og bærer kirken: et folk på vandring gjennom ørkenen til det lovede land!

Nattverden er ikke banketten for dem som greide troens ørkenmaraton. Det er styrkemåltidet midt i vandringen. Nattverdbegeret er ikke en liten pokal for at du greide alle hindringene, men et sted der Jesu lidelse og død blir gitt deg så du kjenner smaken i det den treffer tungen din.

Vi har i vår kultur et forknytt verdighetssyndrom: ”Jeg er jo ikke god nok til å gå til nattverd!” eller ”De skinnhellige kristne som kneler der fremme i kirka!”

Og det er ganske riktig: Vi er ikke gode nok. Det er derfor vi trenger nåde.

Jeg har vært prest i snart 40 år, mitt inntrykk er ikke at de som kneler ved nattverdbordet strutter av tro på egen hellighet. Heller tvert i mot!

Kanskje vi skulle læres til å løfte blikk og hode og smile i takknemlighet for det festmåltid som nattverden også er.

Det kan stundom bli noe for alvorlig og det tror jeg delvis har med formen å gjøre: det er jo ikke naturlig å spise mens man kneler. Mange har en annen kultur, med nattverden rundt et bord der brød og vin sendes rundt. I våre kirker har vi derfor fått et alternativ ved å dyppe brødet i vinen. På en måte blir det enklere å gå til nattverd, og formen kan minne oss om at vi er et folk på vandring. Når det i tillegg er en hjelp for dem som har vonde knær er det ikke å noen måte en ”nattverd light!”

Det er også noe kunstig over maten: oblaten er jo et oppbyggelig bilde på den løsepenge Jesus er, men det blir en unødig hindring når man må ha en forklaring på at dette faktisk er brød. Brød ser jo ikke slik ut. Og det lukter bedre!

Jeg har med årene fått nær kontakt med ortodokse trossøsken. Og selv om vårt fellesskap ennå ikke innbærer et felles nattverdbrød, får jeg del i restene som deles ut i agapemåltidet etter nattverden. Og jeg kan forsikre: bedre bakverk skal du lete lenge etter!

Nattverden handler om å spise og drikke seg til bevissthet om livsvandringen sammen med Jesus og at jeg ikke er alene på den veien. Om å bli satt i et fellesskap der jeg ikke har satt opp gjestelisten, men kan få en bordkamerat jeg ikke naturlig hadde invitert til mitt eget hus.

Akkurat dette er en nyttig sak.

Og måtte knele sammen med et menneske jeg ikke likte!

Helt nødvendig leksjon!

Nattverden er å få: nåde ved å spise og drikke.

Nåde som går meg til hjerte og fordøyelse!

Men nattverden også å gi ved å få.

Få delaktighet i det brutte brød.

Nattverden kalles jo brødsbrytelse og er nettopp det: Delaktighet i Jesu kropp som deles ut som brød for verden.

Slik Jesus gav seg selv, kalles vi inn til en bord og matkultur der vi byr på oss selv og gir av vårt eget.

Nattverd er ikke å få for å bli åndelig fet, men for å få muskler og utholdenhet til å være medvandrer, medlider, medmenneske.

Først da forstår  vi hvor viktig det er selv å få.    

Få for å ha.

Men ikke ha for seg selv.

 I Johannesevangeliet tar fotvaskningen den plassen nattverden har hos de andre evangelistene. På en synlig og radikal måte setter Jesus standarden selv om Peter kjenner seg pinlig berørt; ”når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter”

”Når vi deler det brød som du oss gir…..når vi drikker den vin..når vi lovsynger deg… blir vår natt vendt til dag i din kjærlighets soloppgang, Å, Jesus, du er vårt liv!”

Dette er den siste  av fem andakter som skal prøve å slå inn noen enkle knagger å henge tanken og troen på. Jesus var mester i mangt og meget, ikke minst i finne enkle bilder og ord for  å  ane litt mer om Gud, sin neste og seg selv.

I dag handler det om:

Hva gjør de kristne når de tror..?

Eller

Tro i praksis…

Hva gjør de kristne når de tror?

Det korteste og spisseste svaret er dette: De takker og tilber…og lar livet stå til!

Troen er det eneste som teller; ”troen alene” sa Luther og fortsatte i samme åndedrett: ”men troen er aldri alene!”

Sann tro fører til noe.

Og finner vei til noen.

Troen er å tro seg som et Guds barn for det Jesus har gjort. Det er å bli rettferdiggjort ved Guds nåde i Kristus. Dette er en gave:

Både det jeg tror på .

Og troen selv.

En gave

Gratis.

Som den blå himmelen over meg.

Men troen flytter også inn i meg. Som luft i mine lunger. Og liv i mine lemmer.

Slikt kalles helliggjørelse.

Å bli formet ved Åndens milde vind og brå kast slik at troen får sin praksis.

Ikke blir nok med seg selv.

Men finner vei til andre.

Evangeliene vitner om dette fra første blad.

Jesus som går langs strender og streder og sier ”Følg meg”. Troens ettervirkning heter etterfølgelse og tar seg ulike former. Noen brøt opp og forlot garn og gård, mens andre ble sendt hjem.

Også i vår tid kaller Jesus mennesker ned fra tilskuerplass og tribune til tilbedelse og tjenende tro.

På fjellet underviser han den indre krets : ”Salig er den som…..”

To tredjedeler av Paulus brev er viet det kristne livet: I det brev der tro, rettferdigjørelse og det indre liv tar mest plass, begynner han sin formanende del 2 med: ”Derfor formaner jeg dere ved Guds barmhjertighet, søsken: Bær kroppen frem som et levende og hellig offer til glede for Gud”.

Hebreerbrevet skriver også om de kristnes liv som en offertjeneste: ”La oss da stadig bære frem for Gud vår lovprisning som offer, det vil si frukten av lepper som bekjenner hans navn.”

Hva gjør de kristne når de tror ? jo, de synger med andre ord lovsanger til Herrens pris.

Og så fortsetter Hebreerbrevet i samme åndedrett: ”men glem ikke å gjøre godt og dele med andre, for slike offer er til glede for Gud”.

Hva gjør de kristne når de tror?

De lever Herren nær

Og finner vei til naboen!

En kristen trospraksis vil da for det første si at jeg har ordninger der Ordet blir tilstede i mitt liv og et bønneliv der Ånden får sette noe i gang.

Det handler om å finne kildene og drikke av dem

Et andaktsliv som tar hensyn til forskjelligheten i person og personlighet, til livsfase, livssituasjon og alder.

Det er viktig å finne sin form.

Noe forandres gjennom livet.

Heldigvis.

Noe av det kalles modning

Og noe står fast. Solide byggesteiner

Som : Guds Ord: Enkeltord og sammenheng

Som:  Herrens bønn

Som:  Salmenes Bok

…og   Sangene og salmene ,oppbyggelsesbøkene og  andaktsbøkene

Og et arbeidsrom, et drivhus, et verksted der dette blir satt sammen:

Den   Stille stund – retreat – pilegrimsvandring – gudstjenestene – oppbyggelsesmøtene

Hva gjør de kristne når de tror?

Jo, de sørger for næring til denne troen.

Og tar skritt ut i verden så troen kan komme nær andre.

Slik at disse andre kan takke Gud for at du er til!