Å se noen i et annet lys

Ørjan Kronheim. Østerhus Arbeidskirke. 2. s i Åpenbaringstiden: Jes 53,6-9. Kol 1,15-20. Joh 1,29-34

Har du noen gang sett noen i et nytt lys? Kanskje du hadde dine antagelser om en person. Kanskje hadde du tenkt basert på et førsteinntrykk eller til og med bare på rykter at den personen må ha vært sånn eller sånn, men så har du møtt personen på nytt eller for første gang. Virkelig møtt han, og så har du tenkt. "Åååja, var det sånn han egentlig var."

Personlig har jeg ingen stedsans. Jeg vet sjelden eller aldri hvor jeg er, med mindre det er innen en 10 kilometers radius fra mitt eget hjem. Da har jeg sånn passe kontroll. Jeg tror det har noe å gjøre med at jeg som liten satt i baksete av bilen med et Donald blad trøkket i trynet. Mil etter mil kjørte vi, men alt jeg så ut av vinduet var en oppkjørsel i Grimstad og en oppkjørsel når destinasjonen for reisen var nådd.

Men de siste årene har jeg fått en ny kjærlighet. Jeg elsker naturen, jeg elsker de vakre landskapene og er det noe jeg ikke kan få nok av så er det den gode utsikten. I voksen alder har jeg kjørt mange mil til Vestlandet og lenger nord, jeg har kjørt kystveier og over fjellpasasjer. Over Dovre og Hardangervidda. Med vinterkledde landskap og med våren i full anmarsj og det er like vakkert hver gang. Og så har jeg tenkt tilbake på tiden med Donald blader i baksete og jeg har tenkt på Petter Smart og hans lille hjelper. Som heter akkurat det, Lille Hjelper. Og så har jeg sett denne lille lyspæra klatre over hodet mitt og tenkt: Åååja, det var sånn det egentlig er. Det er sånn det har vært hele tiden, når vi har kjørt opp og ned. Det er bare jeg som ikke har sett det.  

Dagens tekster forteller oss mye, men blant annet, to ting. For det første forteller den oss historien om Johannes som døpte i Ødemarken ved Betania og som møter Jesus der ute, og med fare for å høres ut som et slektstre, her kommer et lite stykke slektshistorie. For i Lukasevangeliet kan vi lese at Johannes var sønn av Elisabeth, som var slektning til Maria som igjen var Jesu mor. Det står ikke hvor tjukt blodet eller linjene var, men det står at de var i slekt og det står i tillegg at de traff hverandre før noen av disse guttene ble født. Med andre ord var Jesus og Johannes i slekt.

Og her kommer poenget mitt, for jeg vil derfor anta det som rimelig å tro at de kjente hverandre, i det minste kjente til hverandre, Jesus og Johannes. Både Elisabeth og Maria hadde hatt besøk av engler i sin graviditet og det ville vel ikke være helt urimelig å tro at også Johannes og Jesus var klar over dette, men allikevel, til tross for det så sier Johannes når han ser Jesus, ”Jeg kjente ham ikke… ”

”Jeg kjente ham ikke”, sa Johannes, og det synes jeg er spesielt.

Jeg tror Johannes plutselig fikk se Jesus i et annet lys. I det han ser Jesus komme gående mot seg, så tror jeg, i fare for trivialisere, at en liten lyspære og at en liten hjelper kom opp over Johannes når han sier, ”Se Guds lam som bærer bort verdens synder”. Han får en åpenbaring. For han sier det jo rett ut, jeg kjente ham ikke. Det har skjedd noe, noe som har gjort at han nå kjenner, at han nå kan si, hvem denne mannen var. Et lys har gått opp for Johannes. Kanskje følte han det litt slik som meg når jeg kjører rundt og blir begeistra for det jeg ikke så, men som jeg nå ser. Eller kanskje følte han det slik mange kan føle det når det lyset går opp for en og en finner det man har mistet eller kanskje enda bedre, når man finner det man ikke visste man hadde engang, men som alltid har vært der.

Og det fører meg til den andre og siste tingen jeg vil ta frem fra dagens tekster og min lille historie fra mine egne kjøreturer. For de siste årene når jeg har begynt å se på utsikten, se på det vakre landskapet, så har jeg tenkt ååå. Hvorfor har jeg ikke sett dette før, for det har jo vært dere hele tiden. Av og til så er det litt rart, litt vanskelig å forstå. At selv om ikke jeg har eller vi ikke har sett det, så har det eksistert.

I Paulus sitt brev til menigheten i Kolossæ får vi høre at Jesus ikke er noe eller noen som ble til ved at vi mennesker løftet blikket, om det være seg fra Donald eller fra andre distraksjoner i våre liv, men Jesus har vært der hele tiden. Paulus skriver at han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. Ved ham er alt blitt til, i himmelen og på jorden.

Det er fort gjort å tenke nå like etter nyttår med julen friskt i minne at det er ved det lille barnet i krybben i Bethlehem at vår Jesus ble til. Men nei, Jesus er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. Ved ham er alt blitt til, i himmelen og på jorden. 

Det kan være vanskelig å forstå at Gud kan ha eksistert før han åpenbarte seg selv i Jesus Kristus og det kan være vanskelig å gripe noe som helst når vi har nesen begravd i et Donald blad eller våre egne liv. Derfor er det for meg en trygghet i vissheten om at Jesus er ikke betinget av min stedsans eller min årvåkenhet, men han er konstant, han var der før meg, før deg og før alt det skapte. Og han er der fremdeles.  

Derfor er min oppfordring å lytte til Johannes i dagens tekst.

”Jeg kjente ham ikke”, sier Johannes, og kanskje er det en erkjennelse vi daglig må ta, vi kjenner ham ikke. Men i møte med Jesus, i det daglige, i det gjentagende møte. Så kan vi gjøre som Johannes og si ” Jeg kjente ham ikke, men jeg har sett det og jeg har vitnet. Han er Guds sønn.”

Å tro på Jesus handler om å løfte blikket og erkjenne at man ikke kjente, men at man i gjennom møtet og åpenbaringen har fått en annen utsikt, skaffet seg en stedsans, sett et større landskap og fått et større perspektiv.

Det handler om kunne se, i et annet lys. 

Det handler om å se lyset.

”Se Guds lam som bærer bort verdens synder… Jeg kjente ham ikke... Jeg har sett det, og jeg har vitnet: Han er Guds sønn.”

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var er og blir, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.