Kirke henimot 2017

Sokneprest Tom Martin Berntsen/ jan 2016.

Kirke henimot 2017

”Vår Gud han er så fast en borg, han er vårt skjold og verge.

Han frir oss ut av nød og sorg og vet oss vel å berge.

Vår gamle fiende hård til strid i mot oss står.

Stor makt og arge list  han bruker mot oss visst.

På jord er ei hans like.”    (Luther 1529 etter Salme 46)

Dette er et forsøk på i spille inn noen tanker og visjoner i forkant av reformasjonsjubileet  i 2017.

Den 31.oktober 2017 er det 500 år siden Luther slo opp 95 teser på kirkedøra i Wittenberg.  Hva hadde han skrevet i dag? Hva vi det si å være en luthersk kirke i 2017?

Luther selv ville ikke at kirken skulle kalles opp etter ham, men etter Jesus Kristus. Han ønsket ikke en ny kirke, men så behovet for å rense kirken for falsk lære og pavelige pålegg. Da hans røst ikke ble hørt, ble han tvunget ut. Lydighet mot tradisjon og pave måtte underkastes lydighet mot Jesus Kristus og Ordet.

Ekklesia semper reformanda: kirken må alltid reformeres.

I vår tid kan vi spørre om kirkefornyelsen kommer gjennom de mange reformer og forandringer. At kirken alltid må reformeres betyr  å søke tilbake til kildene; ad fontes.

Vi må 500 år tilbake for å spørre hva reformasjonen var. Og ytterligere 1500 år til der det hele startet.Til det sted og den tid da Ordet ble kjøtt og blod i Jesus.

Til det sted og den tid da tid og evighet ble vevd sammen i et fellesskap på tvers av alle grenser.

La Guds ord lyde!

”Sola scriptura”: Skriften alene var det reformatoriske program i en kirke der tradisjon og kirkelige tillegg hadde forkludret budskapet.

La Guds ord lyde! Dette kan være program også i en tid der det menneskelige demokrati tar pavens og tradisjonens plass. Guds ord er alltid gjenstand for tolkning og kontekstualisering, men en grunnleggende forutsetning er å møte dette ordet med åpenhet og ydmykhet. Som Guds Ord.

Ved inngangen til året før jubileumsfesten i 2017 tar jeg utgangspunkt i årets første prekentekst; Kr.åpenbaring 3.jan. Den er hentet fra Paulus og med ham slår jeg opp følgende reformatoriske program:

Vi forkynner ikke oss selv, men Jesus Kristus som Herre og oss som tjenere for dere – for Jesu skyld. 

Med egne og andre ord: Jesus er kirkens Herre, vi er Herrens tjenere.

Eller med ord av Dietrich Bonhoeffer: ”Det er Kristus som definerer kirken, ikke kirken som definerer Kristus”.

Det kan være på sin plass å tale vel om Paulus, hans kurs har ikke vært stigende. Men Korinterbrevene er nyttig referanseramme for Den norske kirke som trenger et lederskap som kjenner reformasjon bedre enn reform. Korinterbrevene gir gode råd og retning for en menighet som var delt på kryss og tvers.  Noen holdt seg til den ene og noen til den andre, penger, mat og seksualitet var konfliktområder. Ganske likt vår egen tid.

Korinterbrevene er kroppsfiksert på en byggende måte: ett legeme med mange lemmer. Og Kristus som hode og kjærlighetens høysang som menighetens hjerteslag. Og altså to ganger i 2 Kor 4:

”Derfor mister vi ikke motet”

På engelsk ”lose hearth”: miste, tape hjerte.

Hvorfor mister vi ikke motet? Da må vi leser rammene omkring teksten: I kap 3 er overskriften: 

Tjenere for en ny pakt:

 "4 Denne tilliten har vi til Gud ved Kristus. Vi er jo ikke selv i stand til å tenke ut noe på egen hånd. Det er Gud som gjør oss i stand til det, han som også gjorde oss til tjenere for en ny pakt som ikke bygger på bokstav, men på Ånd. ………    12 Siden vi har et slikt håp, går vi fram med stor frimodighet. Vi gjør ikke som Moses, som la et slør over ansiktet for at ikke Israels folk skulle se at glansen bleknet og tok slutt. Likevel ble deres sinn forherdet. For helt til i dag er dette sløret blitt liggende når det leses fra den gamle pakt, og det blir ikke fjernet, for det er i Kristus det blir tatt bort. Ja, også i dag ligger sløret over deres hjerter hver gang det blir lest fra Moseloven. Men når de vender om til Herren, blir sløret tatt bort. Herren, det er Ånden, og hvor Herrens Ånd er, der er frihet. Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd. "(2 Kor 3,4-5; 12-18)

Hvorfor mister vi ikke motet, hvorfor ”mister” vi ikke hjertet? Fordi sløret som ligger over hjertet blir tatt bort når vi vender om til ham som tar i mot sønderknuste, men også steinharde hjerter. Luthers første tese var: ”Når vår Herre Jesus ber oss gjøre bot, mente han at hele vårt liv skulle være en bot”. Han spente opp et større lerret enn bare å angripe en enkelt vranglære: det dreide seg om noen grunnleggende premisser:

Bot er anger, omvendelse og tro.

Derfor slår jeg opp: 

Tese 1: Herre, se i nåde til oss – Kyrie eleison

Gudstjenestens syndsbekjennelse og Kyrie-rop er den nødvendige grunnmur for personlig trosliv og menighetsfellesskap. Dette er det eneste utgangspunkt for å snakke med Vår Herre og en god plattform for sannferdig dialog med min neste.

Vi har lett for å dele inn i ”oss” og ”dem”, stemple meninger og synspunkter som riktige eller falske. Den milde og myndige Jesus kunne også det, men grunnleggende gjelder at vi alle bøyer oss for Gud og ber om nåde.

Kyrie eleison, Kriste eleison, Kyrie eleison!

Etter det programmatiske: ”Derfor mister vi ikke motet”  leser vi: ”For Gud har i sin barmhjertighet gitt oss denne tjenesten. Vi tar avstand fra alt som er skammelig og ikke tåler lyset, vi bruker ikke knep og forfalsker ikke Guds ord. Åpent legger vi sannheten fram, og for Guds ansikt stiller vi oss selv fram så alle mennesker kan dømme oss etter sin egen samvittighet. Er vårt evangelium skjult, så er det skjult for dem som går fortapt. For denne verdens gud har blindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset som stråler fram fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde. Vi forkynner ikke oss selv, men Jesus Kristus som Herre og oss som tjenere for dere – for Jesu skyld. For Gud, som sa: «Lys skal stråle fram fra mørket», han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram.” (2 Kor 4,1-6)

Tese 2: La Ordet tale for seg selv

I det vi gjør bot og bøyer oss for Gud, bøyer vi oss for Ordet. Vi gir Guds ord rom i egne liv, og lar det være bærende og byggende i vårt menighetsarbeid.

Vi trenger Bibelfornyelse i ”Bibelbeltet” !

La oss være forsiktige med å diskvalifisere hverandre med ordet ”bibelsyn”. Bibelbruk og bibelglede vil forme bibelsynet ved at vi frimodig  løfter frem det reformatoriske ”Skriften alene” med Kristus som Skriftens sentrum og forpliktelse på det profetiske og apostoliske budskap. Ved reformasjonsjubileet må vi minne hverandre om det profetiske, apostoliske og reformatoriske: ”Så sier Herrens ord”. Det er ikke folkemeningen som garanterer for sannhet og mening i Guds ord. Demokratireformen kan komme til å kneble Ordets kirke.

Vi kan ikke gjøre hva vi vil med Guds ord, det store spørsmålet er hva Ordet vil med oss.

Guds ord er lov og evangelium.

Vår reformatoriske arv er å kunne skjelne, men ikke skille mellom lov og evangelium.

Guds lov er gode prinsipper for liv og samliv, den avslører hvor vi trår feil og fremstår som vennlige formaninger for den som vil følge Jesus.

Guds evangelium er den betingelsesløse nåde som gis enhver som vender om til Jesus og ber om den. Denne nåden er også det nye liv som skapes ved dåpen og troen.

Og i det aktuelle spørsmål om homofiles plass holder jeg frem to holdninger: 

Vi formanes til ikke å dømme, men møte alle mennesker der de er. ”Hvis noen er homofile, og søker Gud med god vilje, hvem er da jeg til å dømme” (Pave Frans)

Og samtidig: Hvem er jeg som kan sette meg til doms over Skriftens ord om mann og kvinne og det heterofile ekteskap?

Tese 3: Vi forkynner Jesus Kristus som Frelser og Herre.

Vi forkynner Kristus alene og troen alene, men troen er aldri alene. Jesus kaller oss til etterfølgelse og disippelskap. Vi vil ikke forkynne en ”billig nåde” (Bonhoeffer) som ikke løfter frem hva denne nåde kostet Jesus Kristus som gav sitt liv, og heller ikke forkynne en korsløs kristentro uten etterfølgelse. Ved reformasjonsjubileet er det viktig å understreke at nåden hviler på Jesus Kristus og hans frelsesverk. Jesus Kristus er både Frelser og Herre.

I en folkekirke med en åpen dåpspraksis der vi forkynner dåpen som Guds nåde, må vi også formidle at troen hører med som den naturlige reaksjon. Folkekirkens dåpspraksis trenger trosopplæring som sin nødvendige og naturlige forutsetning.

Til reformasjonsjubileet 2017 planlegger vi (prester og kateket i Landvik/Eide) å gi vårt bidrag til trosopplæringen ved å skrive en ”katekisme for vår tid”; en gave til alle hjem i menighetene. Hvem kjenner utfordringen til å støtte dette prosjektet?

Tese 4: Vi øver oss i å bære korset

Den fjerde tesen må sees i et teologisk og historisk lys.

Jesus sier ”Den som følger meg må ta sitt kors opp”. Tro er både å legge av seg byrder og å lære å bære. Det dreier seg om den enkeltes personlige kors i livet og om det som ennå gjenstår i Kristi lidelse i verden. Luther understreket korset, anfektelsen og prøvelsene som troens kjennetegn. I denne lidelsen ligger livsvisdommen som gjør oss avhengige av Guds nåde og mer kvalifiserte til å møte vår nestes og verdens nød.

Det er kirkens kall i verden å ikke stå på makthaveres, myndigheters og meningsmakernes side. Men på de utstøttes. Det har i stor utstrekning vært kirkens kår i den vestlige verden å ha politisk makt og posisjon. Denne tradisjon, tilbake til keiser Konstantin og reorganisert under reformasjonen, er i ferd med å brytes akkurat i disse årene. Et lite og lokalt uttrykk: jeg er den siste prest som i kraft av min stilling bor i et relativt herskapelig hus midt i bygda!

Reformasjonsjubileet er også tiden for å markere en kritisk distanse til en del av Luthers politiske holdninger og handlinger: maktbruk, forholdet til jødene.

Samtidig er det mulig at denne etterkonstantinske periode kan gjøre kirken til mer kirke, samtidig som den uten tvil blir en annerledes  kirke enn den har vært.

Det kan være et stykke herlighetsteologi å skulle kjempe for tapte privilegier eller bygge nye kirkesamfunn som tror seg spart for det som har gjort kirken til ”ekklesia militans”; den stridende kirke.

Kanskje kan vi bli mer kirke ved å bevege oss fra medlidenhet til medlidelse.

Over de siste 12 årene har vi hatt tett kontakt med den koptiske kirke i Egypt. Det har vært lærerikt å møte den frimodighet og styrke som overlever og får ny næring under trange kår, samtidig som vi vet at millioner av kristne har flyttet fra Midt-Østen av samme grunn.

Biskop Thomas budskap er: Bli værende her! Og jeg tar hans budskap med inn i vår sammenheng: Bli værende!

Tese 5: Ved dåp og tro er vi lemmer i den kristne kirke, ved den apostoliske og lutherske bekjennelse er vi fortsatt medlemmer i Den norske kirke.

Ved reformasjonsjubileet er det oppstått en kirkelig situasjon som kaller på ny refleksjon omkring kirkemedlemskap.

Et flertall i kirkens episkopale og synodale ledelse vil åpne for en kjønnsnøytral vigselsliturgi. Dette er et produkt av en samfunnsmessig utvikling med en endret ekteskapsforståelse som etter min mening  bryter med Skrift og bekjennelse. 

Denne utviklingen har gått fort:

1997: Biskopene – ”Å sidestille heterofilt ekteskap med homofilt samliv er i strid med grunnleggende etiske prinsipper i Bibelen og må anses som kirkesplittende vranglære.”

2004 og 2005:  Et enstemmig Bispemøte avviste en kjønnsnøytral ekteskapsforståelse.

2006:  I Lærenemnda avviste 16 av 20 medlemmer en kjønnsnøytral ekteskapsteologi.

2007:  83% av Kirkemøtet avviste en kjønnsnøytral ekteskapsforståelse.

2007:  9 av 11 biskoper og nesten samtlige bispedømmeråd avviste forslaget om kjønnsnøytral ekteskapslov.

2013  Samlivsutvalget leverte sin utredning «Sammen».

2013  Bispemøtet kom med en delt anbefaling: 8 biskoper ønsket å innføre lære og liturgi for «likekjønnet ekteskap», men anbefalte (’i denne omgang’) å innføre forbønnsliturgi for borgerlig inngått «likekjønnet ekteskap».

2014 Kirkemøtet avviste forslaget om likekjønnet vigsel, og også om forbønnsliturgi.

Kirkevalget høsten 2015: Åpen folkekirke fikk valgt inn 47 leke delegater, Levende folkekirke fikk inn 30. I tillegg sympatiserer et stort flertall av preste-delegater og
leke ansatte i Kirkemøtet med Åpen folkekirkes teologi.

Totalt:  69 vil stemme JA til likekjønnet vigsel.           44 vil stemme NEI.    3 er usikre.

Allikevel råder jeg til fortsatt å være medlem i Den norske kirke og se hva slags vigselsliturgi som kommer og hvilken plass den får.

Jeg fastholder kirkens klassiske syn på ekteskapet som en ordning for mann og kvinne.

Jeg fastholder kirkens foreliggende vigselsliturgi og forventer at denne fortsatt vil gjelde.

Jeg beklager at vi tilslører alvoret i denne uenighet ved å håpe at diskusjonene skal ta slutt og prøve å erklære at det ikke er kirkesplittende.

Innføring av ny kjønnsnøytral vigselsliturgi vil ikke være nødvendig grunn til utmelding av Dnk, dersom den ikke gjøres til eneste og påtvungne ordning.

Selv om kirkens liturgier gir uttrykk for et kirkelige akseptert syn, tror jeg de har en sekundær posisjon i forhold til det som er kirkens offisielle trosgrunnlag: Bibel, de oldkirkelige symboler: Apostolicum, Nicenum, Athanasianum, de reformatoriske: Confessio Augustana og Lille katekisme.

Jeg anser ikke at kirkens bekjennelse er endret, selv om det innføres en liturgi som sanksjonerer noe det ikke er Skrift- eller bekjennelsesmessig dekning for.

Til avslutning lar jeg Paulus igjen få ordet

”Derfor mister vi ikke motet! For Gud har i sin barmhjertighet gitt oss denne tjenesten. Vi tar avstand fra alt som er skammelig og ikke tåler lyset, vi bruker ikke knep og forfalsker ikke Guds ord. Åpent legger vi sannheten fram, og for Guds ansikt stiller vi oss selv fram så alle mennesker kan dømme oss etter sin egen samvittighet”

Så kan enhver dømme meg etter sin samvittighet, slik jeg må utføre min prestetjeneste etter min samvittighet – den tid jeg ennå har igjen.

Dette profilforedraget er sokneprestens personlige ansvar. Verken menighetsrådene eller andre ansatte i menigheten hefter for innholdet.