Sokneprest Jostein Ørum
Det er femhundre år siden reformasjonen begynte. På jubileumsdagen skal vi ære reformasjonen ved å levere noen teser for vår tid. Og samtidig vil vi ære den klassiske, lutherske prekentradisjonen ved å la det være tre teser.
Tese 1: Jeg skammer meg ikke for Gud eller mennesker.
Når vi markerer femhundreårsjubileum for reformasjonen – hva er det vi feirer da?
Vi feirer ikke at det ble et brudd med moderkirken. Vi feirer ikke at vi slipper å være katolikker. Vi feirer ikke krigene som oppsto i kjølvannet. Vi feirer heller ikke diskusjonene og kranglene mellom alle oss som kaller oss protestanter eller lutheranere. Men: Vi feirer at vi ikke har noe å skamme oss over.
31. oktober 1517 slo Luther opp sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg, og verden ble satt i brann. Men før Luther satte verden i brann, var det noe som hadde begynt å brenne i Luther selv. Han hadde oppdaget noe i Bibelen. Han foreleste over Paulus brev til menigheten i Roma, og litt ut i det første kapitlet, i det sekstende verset, snublet han over et ord som snudde alt opp-ned. For det var der han skjønte at han faktisk var bra nok. Ikke fordi han egentlig var bra nok, men fordi Jesus gjør oss bra nok: «For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.»
Foran Gud har vi ingen ting å skamme oss over, for det er ikke der lenger. Alle sjansene vi har misbrukt og mulighetene som er mislykket, får vi på nytt igjen. Om vi dømmer oss selv nord og ned, gjør ikke Gud det, når vi lener oss på Jesus. Man trenger ikke slå blikket ned i møte med Gud. Hos Gud kan man begynne på nytt. Den som sier til Gud: Ta meg imot, jeg trenger en ny sjanse, hjelp meg! blir tatt imot.
Gud ser på oss gjennom Jesus-filteret. Det er ingenting å skamme seg over. Det jeg har av skam, gir jeg fra meg. Jeg bytter det mot nåde.
Dessuten er det ingen grunn til å skamme meg overfor andre mennesker. «Tror du på Jesus?» spør folk. «Ja, selvfølgelig,» kan vi svare, «gjør ikke du?». «Hvorfor skulle vi ikke gjøre det?» Jeg er kristen, og jeg er stolt av det. Jeg tror på verdens skaper og verdens frelser.
Tese 2: Nåden må ikke stanse hos oss.
Reformatorene la igjen fire prinsipper, som har vært nyttige briller å se på livet og Gud gjennom: 1) Skriften alene. Altså: Bibelen er en tilstrekkelig kilde til å se hvem Gud er. 2) Kristus alene. Altså: Det finnes bare én frelser, én døråpner. 2) Troen alene. Altså: Det er ikke alt vi selv gjør vi kan stole på til syvende og sist, men Jesus. 4) Nåden alene. Altså: Å få være Guds barn er ikke en belønning, men en gave.
Alt dette er egentlig veldig fint. Men vi kan bli litt slappe av det.
Guds nåde er gratis – det er til og med det ordet betyr – men blir vi lutheranere for lett likegyldige til verden rundt? Vi har blitt så opptatt av Guds nåde til oss selv at vi glemmer å gi den videre til en skakkjørt verden. Vi har blitt så redde for å si noe om å gjøre gode gjerninger at verden rundt oss antagelig føler seg snytt. Men: Nåden må ikke stanse hos oss. Det er vår oppgave i livet å bringe nåde videre til verden.
Jeg drømmer om at kirken vi er en del av igjen kan bli forbundet med nye muligheter, med de fattige, de foreldreløse, de syke og fangne, de blinde og de små, de ensomme og de undertrykte, de misbrukte og flyktningene. Kirker som ikke forbindes med disse, er dessverre ikke så veldig troverdige. Nåden alene frelser oss. Men kjære Gud, ikke la den stanse hos oss!
Tese 3: Kirken vi driver med må drive til Kristus.
Og for å si det helt tydelig: Vi vil ikke være museumsvoktere. Vi vil ikke være styremedlemmer i fanklubben til Martin Luther. For fem hundre år siden tok Martin Luther vekk det som var kommet mellom tyske bønder og Vår Herre. Men for totusen år siden tok Jesus Kristus vekk det som var kommet mellom Gud og mennesker. Det eneste som er interessant, er det som driver til Jesus.
I luthersk teologi er dette et prinsipp for å vurdere noe som sant eller usant, rett eller galt, sunt eller usunt. Man spør etter «was Christum treibt.» Det som driver til Kristus.
Dette er nøkkelen, det er testspørsmålet. Og når kirken vi driver ikke lenger driver til Jesus Kristus, da kan vi slukke lyset og låse døren.
Vi har korset i grunnfjellet. Bokstavelig talt. Det er hugget i fjellet i en gammel helleristning 1200 meter herfra, ved Havstad. Men vi har også, vi som tror, korset i grunnfjellet. Billedlig talt. Det er det vi står på. Det er det som bærer oss.
Havstadkorset er korset i grunnfjellet. Og vi tegner oss med det samme korsets merke. Korset er vårt merke. Når vi sier at dette er vårt merke, mener vi forsoningens merke. Symbolet for nye sjanser. Håpets tegn. Ikke stridenes eller partienes merke. Korset er det vi kan legge hele vår tyngde på.
Barn etter barn er båret til døpefonten og fått tegnet korsets merke på pannen og brystet i kirkene våre.
Korset i grunnfjellet skal ligge der som en bønn for tidene som kommer: At i århundrer som kommer skal generasjoner fortsatt merkes med korset og bæres av korset. At om tusen år skal dette korset fortsatt ligge der. Og når erosjon har gjort at vi ikke lenger kan finne korsets merke i fjellet, skal avtrykket likevel finnes i hjertet til menneskene som fortsatt bor her.
Som et korsmerket folk i en korsmerket bygd.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar