Salvingen av en konge

Palmesøndag. Østerhus arbeidskirke

Ørjan Kronheim

Hvem er Messias? Hvem skulle han være? Var det virkelig Jesus? Hadde de ikke hørt noe om dette før? Var det ikke en av profetene som hadde skrevet det? Om kongen som skulle komme, rettferdig og rik på seier, fattig skulle han være – og så skulle han komme ridende på et esel, på en eselfole.

Nå stod menneskemengden der og tok han imot, han fikk en konges hyllest og en frelsers forventning lagt på sine skuldre. Men hvilke forventninger var det egentlig han fikk og hvilke skulle han oppfylle?

Hosianna! Syng for Jesus

Syng for kongen uten prakt.

Se, han rider på et esel

slik profeter før har sagt.

Dagens tekst fra Matteus evangeliet var i mange år ikke en del av tekstrekkene som det prekes over i den norske kirke. Hvorfor vet jeg ikke, og skal nødig spekulere i heller, men at det er interessant kommer man ikke utenom. Teksten om kvinnen som salvet Jesus, om kvinnen som Jesus selv sier at det hun gjorde skal bli fortalt til alle som får evangeliet forkynt, til minne om henne. Så viktig var det at hun gjorde det hun gjorde. Men hva gjorde hun egentlig?

Det må ha vært en annerledes stemning i huset til Simon den spedalske. Jesus og disiplene var samlet for et måltid da kvinnen med den kostbare salven kom inn i huset. Helt tydelig var det i alle fall at fremdeles visste eller skjønte disiplene lite av hva som faktisk var i ferd med å skje. De hadde hørt Jesus tale om lidelse og død, men kan umulig skjønt den fulle og hele konsekvens av hva som var i ferd med å skje.

Men de hadde en forventning, til hvem Jesus var og skulle bli. Kanskje håpte fremdeles noen av dem på at Jesus skulle være den politiske kongen som skulle ta makten over landet, han som skulle komme inn i Jerusalem og være den rettmessige kongen, han som skulle dømme mellom rett og urett, men som til slutt ble dømt selv.

Uansett er salvingen av Jesus helt essensiell. Den forteller noe om hva han var og hva han endelig skulle bli. Det var ikke uvanlig å salve mennesker på denne tiden, men det var ikke vanlig å gjøre det slik kvinnen gjorde det. For hun helte salven ut over hodet hans, hvorfor det?

I 1. Samuelsbok kan vi lese om hva det betyr når Saul får helt oljen over hodet, det er ingen vanlig salving, men en salving forbeholdt konger. Kvinnen gjør i all sin ydmykhet og kjærlighet Jesus til konge. Til Messias, den salvede. På denne måten oppfyller hun ikke bare en av profetiene, men Jesus knytter enkeltmenneskes stille hengivelse til sin egen guddommelighet. Det er så nært, så enkelt – og så uendelig stort. Og kanskje kan det være et forbilde for oss å gjøre som kvinnen ved å ofre Jesus vår tro, tilbedelse og takk – og gjøre han til vår konge.

Hosianna! Han er salvet

til å dø for folket sitt.

Han vil bære bånd og lenke,

så hans folk kan være fritt

I teksten fra Jesaja får vi høre utsagnet om at Herren vil føre sitt folk til sitt bønnehus. For oss kan ordene være vanskelige å forstå, men på tiden da det ble skrevet tror vi at folk hørte det som et håp og en tro om at tempeltjenesten skulle fornyes. At offeret skulle få en ny plass for Guds folk i Guds hus. Leser vi dem sammen med et av ordene fra Romerbrevteksten kan det brått få en ny mening.

Paulus skriver at Gud stilte Jesus synlig fram for at Ham ved sitt blod skulle være soningssted for dem som tror. Det er noe frigjørende ved å sette tekstene opp mot hverandre. Om Herrens bønnehus og det nye soningssted for dem som tror. Tempelet i Jerusalem finnes ikke lenger som et sted hvor mennesker kan søke soning og fred, de som drar til Jerusalem for å finne denne freden finner ikke noe annet enn restene og ruiner av tempelet. Men Paulus gir oss et nytt sted. Golgata, der Jesus ga sitt blod for oss.

Det er en forskjell mellom tempelets vegger og Golgatas høyde og åpenhet.

Det offeret, det endelige offeret som Jesus ga ble ikke gitt i tempelets dunkelhet, men i all offentlighet og synlighet. Derfor er bønnens hus for oss nå blitt ordet om korset. Om Jesus sin soning for oss mennesker, der kan vi søke fornyelse, håp og tro.

Der hvor vår konge døde for å tjene oss. Vårt bønnehus er blitt synlig for alle mennesker, det er ikke lenger forbeholdt noen få, eller noen spesielle, Jesus er et synlig offer for at alle mennesker skal kunne tro.

Hosianna! Det er påske.

Jesus drar mot død og grav.

Ydmyk, for å tjene andre,

legger han sin allmakt av.

Årets palmesøndag handler kanskje for noen tradisjonalister der ute i litt for liten grad om palmer.

Det er ingen opptog, ingen vifting, og ingen Hosianna. Men på sett og vis handler det om det samme. Det handler om mottakelsen av en konge. Og det handler om et utgangspunkt for det som skal komme.

Kanskje viser det også noe av spennvidden i det å være en kristen. Mens noen av oss gjerne vifter med KRIK klær, statusoppdateringer og andre måter å kommunisere med omverden at Jesus er kongen min, er det sikkert like mange som gjør som kvinnen i historien og stille, ydmykt og hengivent gir det hun har for sin konge. Det er ingen motsetning i noen av uttrykkene, og sannsynligvis er det mange flere, og enda mer sannsynlig er vi mange som utøver de alle. Poenget er at det ikke finnes noen fasit på hvordan man skal og kan uttrykke sin tro.

Annet enn hva dagens tekster faktisk forteller oss;

at utgangspunktet må være at du tror på en konge. U2 sier i en sang at hvis du ønsker å berøre himmelen, må du lære deg å knele. Kneler du for kongen din? Samtidig er noe av det vakreste vi har her i Norge barnetoget med viftende unger som roper og hoier hurra til vår konge på 17. Mai.

Hva som føles mest naturlig for deg, er akkurat det, opp til deg, men min bønn for denne dag og for denne inngangen til påskens mysterium er følgende: La det være en konge du kommer for å høre om i kirken denne påsken. Lytt til kongens ord under det siste måltidet, vær tilstede når din konge lider på langfredag og fryd deg over at DIN konge stod opp igjen på påskedag. Gjør det med vifting, med hurrarop, statusoppdatering eller stille kneling – men gjør det i visshet om at mannen du hører om er Konge. Han er Messias, den salvede. Han som lot menneskers enkle hengivenhet være utløsende for sin guddommelighet. Han som ble salvet av kvinnen ved Betania. Hun som hele verden skulle få høre om, hun som gjorde han til konge.

Han skal du få høre om denne påsken, og så skal du få høre – at han gjorde det for deg.

Hosianna! Syng for Jesus!

Syng for kongen når han drar

mot sitt kors, ja, mot den trone

der hans makt blir åpenbar!