Innetid

Samtalegudstjeneste Østerhus, 

Ørjan Kronheim

Noen opplever det kanskje den dag i dag. Kanskje noen av dere ser på det som et ork, noe dere må overholde og som dere kanskje ikke skjønner vitsen med. Andre synes det er greit, mens noen igjen slipper det. Mest sannsynlig tror jeg de fleste har følt på det. Kikket på klokka en sen mandag eller tirsdags kveld og tenkt, nå. Nå må jeg gå.

Jeg har innetid klokka 22.00.

Kanskje har man til og med kommet hjem litt sent, en gang innimellom. Om det er populært? Neppe.

Og du har fått de samme forklaringene på hvorfor du må være hjemme til akkurat ti. ”Så blir du opplagt til morgendagen.” eller ”det er helt vanlig at alle andre er hjemme da også”. Og så vet du det, at du er like trøtt i morra om du kommer ti eller kvart over elleve. Samtidig som du vet, bedre enn dine foreldre, at Per, Pål og Ola alle ikke har innetid, men det har du.

Og så spør du, hvorfor?

Sannheten, tror jeg, er at dere foreldre der ute, dere foresatte, liker å ha kontroll. Kontroll på hvor deres kjære er. Hva de gjør og hvem de er sammen med. Hvordan skal dere ellers forhindre at noe skjer. At noe kanskje går galt, eller at noen drar deres sønn eller datter med på noe de ellers måtte ha vasket bilen, huset og sine egne klær for å ha fått lov til å gjøre.

Foreldre liker å ha kontroll, ikke fordi de er manisk kontrollfreaker, men fordi de er glade i ungene sine, fordi de bryr seg om de og ønsker dem bare gode ting.

Historien om sønnen som kom hjem var i mange år kjent som historien om den bortkomne sønn. Historien Jesus fortalte sine disipler for å gi et eksempel på hvordan Guds kjærlighet er evig, til tross for at man tar dumme beslutninger, gjør feil og kommer bort.

Gud feirer hver av den som kommer tilbake, uten at han glemmer de som allerede er der.

Konfirmantene er på en måte ute nå, litt over innetida, kanskje.

Konfirmanttiden handler blant annet om å forstå at Gud er som de foreldre som sitter hjemme og venter. Kikker på klokka og står klar i døra når man kommer inn. Om det er på tida, litt for tidlig eller litt for seint spiller ingen rolle, han er klar uansett og tar i mot.

Men Gud er ingen kontrollfreak, hadde han vært det hadde han bare bestemt at vi skulle vært hjemme, og da hadde det blitt sånn.

Gud bestemmer ikke over oss, men han ønsker oss alt godt. Og han har vist oss og ønsker at vi skal forstå at det beste for oss,- er å være med han.

Derfor har han tatt grep. For mens foreldre som sitter hjemme og venter maksimalt kan sende en melding eller ringe for å høre hvor vi er, har Gud sendt oss en mann i møte. En som går med oss når klokka tikker over innetiden.

Historien om Jesus er en historie konfirmantene forhåpentligvis har lært noe om i denne konfirmanttiden. For noen er det en historie som står i en bok, svart på hvitt. Men Jesus begrenser seg ikke til boka og er ikke en som bare har vært. Han er her nå også.

Jesus er der i våre sorger og gleder, han deler våre tårer og han tar tak sammen med oss når magen brøler av latter. Og så ønsker han å følge oss hjem. Dit han kan veien, fordi han er veien.

Historien om sønnen som kom hjem er kanskje bedre kjent som historien om den bortkomne sønn, slik kanskje mange foreldre frykter for sine barn.

Men den kunne like gjerne blitt kalt historien om faren som venter, og som gleder seg og som står klar.

Og vår bibel forteller oss at historien handler om vår frelser som kommer oss i møte. Og viser vei. Og han er det verdt å følge for å komme hjem.