Et kurs i ledelse - en disippels tre egenskaper

3.søndag i påsketiden.

ØK, Østerhus

Dagens tekster forteller oss om tre viktige egenskaper man bør ha som leder og ikke minst som disippel.
 Jeg gir dere herved et kurs i bibelsk ledelseskultur

Det handler om å tørre å lede, om å la seg lede og om å vente på han som skal lede deg hjem.

Dagens tekster spiller vakkert på hverandre.

I den første evangelieteksten møter vi Jesus som ledelsesmentor nummer én.

Det har i grunnen løyet litt de siste årene, men for et par år siden var det den store tingen man ble her i Norge. En livscoach, en mentor, en veileder, en medvandrer.

Jesus var og er, om ikke den første, den største.

Dagens tekst blir av mange kalt brødunderet. Den gang Jesus mettet 5000 menn, og sannsynligvis noen kvinner og barn også, med bare fem brød og to fisker. Og for all del jeg skal ikke rokke ved det bildet, men jeg vil utfordre og utvide forståelsen av teksten og med det hvem det faktisk var som utførte underet..

For i øyeblikket hvor disiplene kommer til Jesus, lederen og hyrden, i sin fortvilelse over mangel på mat og trengsel av folk, det er da Jesus går fra å være mirakelmann til å bli en frontfigur innen nytestamentlig ledelseskultur.

Kanskje ikke så rart, når boka handler om han, men like fullt.

Disiplene kommer til Jesus og sier, ”send dem hjem. Vi har ikke mat til alle disse, send dem avgårde der det er mat å finne, ikke her, vi kan ikke gjøre noe for dem.”

Det er lett å tenke at Jesus kunne gjort to ting, også i et ledelsesperspektiv.

Han kunne for det første sagt seg enig i den mer enn sannsynlige vurderingen gjort av disiplene. ”Her er det over 5000 menn. Vi er 13 karer. Dette fikser vi ikke. Send dem hjem.”

Eller han kunne gjort det selv. Fikset biffen, sagt ok. Jeg tar det. Je tek em alle sammen, sa en mormor en gang, men selv da var det bare snakk om en 8 stk.

Men Jesus sier ikke det heller.

Han sier, ”Dere skal gi dem mat.”

Han gir ansvaret videre. Han delegerer ansvaret og dirigerer helt ordinere mennesker til å være medmennesker og til bli å være ledere.

Nåja, vil kanskje en oppmerksom leser si, det var vel en takkebønn og noe må vel også Jesus ha gjort, noe med de to fiskene og de fem brødene.

Og ja, utvilsomt. Jesus står ikke på siden av, selv om han overlater noe av jobben til oss, men han hjelper oss til å selv gjøre det vi selv ikke klarer.

Jesus gjorde ikke mat for Mons til 5000 menn, men han gjorde 13 menn til forvaltere for 5000. For i seg selv er disiplene bare det, bare disipler, men ved han, blir de mer. De blir utfordret til å selv å lede. Akkurat som oss.

Det handler om å tørre å lede.

Salme 23 er en av de mest siterte salmene fra salmenes bok. Den tilskrives David. Kongen som på mange måter ble sett på som idealet av en konge og menneske i det Gamle Testamentet. Og som i vår kristne tradisjon blir sett på som en forløper til Jesus. Messias.

Men David var ingen Gud, han var helt menneske. Men en god leder var han, og kanskje hadde han også den viktigste egenskapen en god leder kan ha.

For salme 23 er på mange måter hans sterkeste kvalitet. Salmen som leses av mennesker i hele verden, som trenger håp, trygghet og rettferdighet handler om å la seg lede:

Han leder meg til vann der jeg finner hvile…

Han fører meg på rettferdighetsstier…

Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt.

For du er med meg,

din kjepp og din stav de trøster meg.

David var idealet på konge og menneske, ikke fordi han var så god man kunne få dem, men fordi han lot seg lede. Fordi han hadde tro og ikke minst tillit til at Gud var med. Han skulle lede, mens David skulle følge.

Det handler om å la seg lede.

I den siste teksten som er Peters første brev leser vi hans innstendige formaning om å lede. Om å være en hyrde. Om å være et forbilde og et vitne.

Og få om noen hadde bedre erfaringsgrunnlag for å si dette enn akkurat Peter. Og det er jo utvilsomt en egenskap som settes pris på hos en leder, nemlig erfaring.

Peter som hadde sviktet og kjent grunnen svikte når han stod midt ute på Genesaretsjøen. Peter som ikke minst virkelig hadde fått oppleve storheten. Gudsmøte på forklarelsens berg. I tillegg var det Peter som hadde fått den direkte utfordringen av Jesus, Fø lammene mine, ikke en gang, ikke to ganger, men tre ganger. Ikke før hanen gol, men før Jesus dro hjem.

Han hadde erfaringen og i hans første brev gir han oss også gulroten slik en ekte leder skal og bør. Han forteller oss hva som venter. For Peter begir seg ikke ut for å være noe han ikke er. Hyrde skal han være, en leder skal han være, men det er ikke han som er den ene. Det er ikke han som er øverst.

Når den øverste hyrden åpenbarer seg, skal dere få herlighetens seierskrans som aldri visner.

Peter snakker om når han skal komme. Han som skal lede oss dit...

Det handler om å vente på han som skal lede oss hjem.

Å være en disippel handler om tre ting. Det handler om å tørre å lede, ikke fordi du skal fremme deg selv, men fordi du har tiltro, fordi du har tillit, fordi du har latt deg lede.

Og når du har latt deg lede så handler det om å vite at det finnes en som kan ta deg dit hvor du ikke kan komme på egenhånd. Det finnes en som kan gi deg den gulroten, den julebonusen og den påskjønnelsen ingen annen leder kan gi deg.

Det handler om å endelig komme dit:

Hvor du kan finne hvile.

Hvor du kan finne rettferdighet.

Jo, sier kanskje du, men 10 minutter på sofaen har jeg alltids tid til og urettferdighet ser jeg lite til, men i vår hverdag og vår virkelighet er hvilen for noen et ukjent begrep. Rettferdighet for andre en fremmed tilstand og det å vandre i dødsskyggens dal, helt fra krigsherjede land, en skummel realitet.

De venter, og vi bør vente med dem, på han, som skal føre oss hjem.

Å lede kan man gjøre på mange måter, om det er å stå fram og ta ansvar for de rundt enn, eller om det er å gå bak og støtte den som faller. Men enklest er det uansett om du selv kan hvile deg i at du har en som leder deg. Dit hvor du ikke kan komme på egenhånd.

Derfor er det et privilegium og en gave, ja faktisk den største påskjønnelsen noe menneske kan få, å vente på han:

…som  var og er, på han som gir oss ansvar og betydning, på han som gir oss ro og håp, på lederen, som går foran og bakerst, slik at ingen går alene.

Og på han som er sann Gud, fra evighet og til evighet.

Amen