La hvilken vilje skje på jorden

Første søndag i faste, 14. februar 2016.
Matteus 26,36-45

Fastetiden er en førti dagers kalibreringsperiode.

Min forrige pulsklokke måtte kalibreres og nullstilles hver gang jeg var på 0 meter over havet for at høydemåleren skulle virke pålitelig. Frem til påske nullstiller vi oss og kalibrerer vår vilje med Guds.

Fastetiden er i gang.

Askeonsdag innleder fastetiden, og man finner dagen ved å ta utgangspunkt i den store dagen, påskedag. Deretter teller man førti dager bakover og hopper over søndagene. En søndag er nemlig fest, ikke faste. Søndag er første søndag i fastetiden. Vi står på terskelen til fasten.

Det som hender en torsdag kveld i en liten olivenlund utenfor byen Jerusalem kan kanskje være en veiviser inn i de neste ukene.

Bakteppet er dystert. Det er frykt og redsel og trøtthet. Og det er en som kjemper i bønn.  

Jesus, den truede mesteren, trekker seg til side for å finne en styrke han nå ikke har selv - og for å bøye sin vilje mot Faderens. Han finner et sted bortenfor lydene og inntrykkene for å kunne høre den ene stemmen. Han søker trøst og styrke til veistykket som ligger foran ham.

Og her, i bønnen, kan han være helt uten filter, hudløs. Her kan han legge frykten og egne ønsker på bordet - eller bakken.

Han søker Gud i det stille, alene, men også i fellesskapet. Han har tatt med seg de tre nærmeste. Jesus søker noen å be med, noen å være med, noen som kan gjøre livet og troen lettere å bære. Noen å våke med.

Til vennene sier han: «Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak.»

I bønn kan det skje at kroppen, eller menneskenaturen, blir mer lik den villige ånden. Ånden er ofte villigere enn kroppen til å søke Gud. Bønn og de troendes fellesskap er kalibrering. Menneskets vilje blir justert inn mot Guds. Fasten er en førti dagers kalibreringsperiode.

Når man i fastetiden hører om ord som oppmuntrer til kamp, til forsakelse, til bønn, til barmhjertighet, er det for å gjøre menneskene mer lik Gud. Kirkefedrenes nesten uhørte spissformulering kan begynne å gi mening: «Gud ble menneske for at menneskene kan bli Gud.»

Våk og be om at ikke det uviktige skal overskygge det viktige. Våk og be om at ikke alt det gode som fyller livene skal ta plassen til det som er enda bedre: at Guds vilje skjer. Våk og be om at Guds vilje må utfolde seg mellom mennesker. Og i oss.

Faste er ikke mørkemennenes domene og asketenes lekegrind.

Fastetid er en tid på året tilrettelagt for å igjen skape verden – og oss selv - i Guds bilde. Disse ukene er tid for å søke Gud og fellesskapet av andre troende, slik at Guds vilje mer og mer kan bli vår. For at det igjen skal være de evige ordene som preger oss – ikke alle de andre.

Ikke som jeg vil, bare som du vil.