Citius altius fortius

3.søndag i fastetiden 28.2 2016

Østerhus Arbeidskirke av Ørjan Kronheim

De olympiske idealer. Idealene som ikke bare definerer de olympiske leker, men som i større og større grad definerer hvordan vi lever våre liv. Vi som lever i selvhevdelsens tid, hvor det er viktigere enn noen gang å være noen.

Citius, altius, fortius.

Raskere, høyere, sterkere.

Søndagens tekster: 

Luk 22,28-34

2.Kor 12,7-10

Sak 3,1-5

Historien om Jesus som forutser Peters fall er ikke noen vakker historie i utgangspunktet. Den har i grunnen få høydepunkter, men den har et bunnpunkt. Og det er der potensialet ligger. Og det er fra det punktet – vi går videre.

Foranledningen til dagens tekst er de siste etterdønningene av nattverden. Det hellige måltidet hvor disiplene fikk del i Jesu legeme og blod. Og med de fleste normale reaksjonsmønstre som vi kjenner til i dag, ville det være naturlig å tenke at disiplene satt igjen i ærefrykt, kanskje redsel for hva som skulle komme og en forventning til hva det skulle bli, når alt var over.

Og kanskje var det også noe av det som var stemningen, men det var ikke bare det. For det står i Matteusevangeliet at det oppstod strid og krangling mellom disiplene. Ikke bare om én, men om to ting. 

Det første de kranglet om var hvem som skulle forråde deres Herre og mester og det andre de kranglet om var kanskje det mest menneskelige av alle krangler. Hvem som var størst.

Jeg har ingen belegg, verken i skriften eller i forskningshistorien for øvrig, men kanskje var det dette som lå som et bakteppe i det Peter lover troskap inn i fengsel, ja, til og med inn i døden. Og kanskje er det dette som ligger og kverner hos oss mennesker også, når vi går så høyt ut. Når vi lover mer enn vi vet, når vi satser på mer enn hva remmer og tøy kan holde.

Citius, altius, fortius. Sterkere, høyere, raskere.

Hva kan jeg gjøre, for å bli størst?

Men hva om dagens evangelium ikke handler om å være størst? Hva om den ikke handler om det selvhevdende mennesket som kjemper seg til toppen, men om noe annet? Hva om det handler om å komme til bunns. Vekk fra selvet, fra hovmoden og dets billige gleder, og inn i dypet.

Det er skummelt å legge frem menneskets mørke og svakheter som noe man vil løfte opp. Historiene er mange og mørket har ulik dybde hos hver og en av oss. Likevel tror jeg det er et potensiale i mørket, som vi for sjeldent bruker. Jeg tror at i vår jakt etter å være vår egen lykkes smed, er det enkelt å se bort fra dagens tekst fra Paulus.

I sitt andre brev til menighet i Korint skriver han følgende.

”For at jeg ikke skal bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene, har jeg fått en torn i kroppen, en Satans engel som skal slå meg – for at jeg ikke skal bli hovmodig. Tre ganger ba jeg Herren om at den måtte bli tatt fra meg, men han svarte: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk.”

Jeg tror vi for alltid vil måtte leve med angsten, og svakheten, men det jeg er redd for er om vi er i ferd med å utslette vår egen bevissthet om potensialet som svakheten inneholder. Det er når jeg er svak, at jeg er sterk. Kraften som fullendes i svakhet.

Hva om vi i stedet for å skulle satse raskere, høyere og sterkere kunne gått enklere, dypere og sannere.

For er det ikke enklere å komme til Jesus med den man er, og ikke den man tror man bør være. Og er det ikke frigjørende å få lov til å falle så dypt som man bare kan foran vår Herre fremfor å måtte hevde sin egen posisjon.

Og er ikke evangeliet sannere dersom det er i vår største svakhet vår Frelser gjør oss sterkest.

Selvhevdelsen er en stor faktor i våre liv og i vårt samfunn, men det virker neimen ikke fremmed hos disiplene heller. Allikevel har vi og de del i et hellig oppdrag. Peter fikk det allerede i teksten vi nettopp leste.

”Når du en gang vender om, da styrk dine brødre”.

Og kanskje er dette budskapet til oss i denne tid. La oss slutte å hevde oss selv, og begynne å bygge hverandre. På den måten blir vi verken selvutslettende eller selvforherligende, men vi blir redskaper for noe større.

Og det er her jeg mener vi kan lære av Paulus og av historien om Jesus som forutser Peters fall. For hvordan kan vi styrke våre brødre. Hvordan kan vi bygge opp andre mennesker, ja, ikke bare det, men hvordan kan vi bygge disipler? Er det ved å bygge dem citius, altius, fortius – eller er det ved å bygge dem enklere, dypere og sannere.

Mitt håp er at vi hadde hatt et samfunn som istedenfor å si se hvor flink jeg, du, vi er, se alt jeg har oppnådd av meg selv heller hadde sagt: se hvor svak jeg, du, vi er, men se hva Jesus har gjort med og for meg. Se mine svakheter, gjort om til styrker i han som døde for meg. Se hans nåde fulle kraft fullendes i mine angst og redsel.

”Derfor vil jeg være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg…. For når jeg er svak, da er jeg sterk.”

Tenk å få lov til å bygge mennesker med det vitnesbyrdet. Tenk for en byrde som kan bli løftet vekk. Tenk hvilke liv som kan vokse til, i det vi slipper tanken om at det er sterkere, høyere og raskere som gjelder.

Men enklere, dypere og sannere.

”For når jeg er svak, da er jeg sterk.”