Sokneprest Jostein Ørum
Jeg ser opp på
en altertavle. Cecilie Dahl malte det etter en tysk original i 1894. Tavlen er
mørk og dyster. Over bildet henger en taushet. I natten kneler en ensom Jesus.
Det er redsel og frykt i øynene. Vi hører ham trygle: La meg slippe! Ta denne kalken fra meg! Ikke som jeg vil. Bare som du
vil. Hendene er hardt knuget i bønn. Han hviler ikke. Han kjemper. På kne.
Alle vennene sover. Han gråter alene. De foldede hendene er reist mot Himmelen,
som for å gi tyngden til bønnen. La meg slippe! Har du forlatt meg? Men alt som
kommer tilbake er Guds taushet. Jesus ligger der, menneske og Gud. Han er den
knelende Gud, den lidende Gud, den svake Gud, den ribbede Gud.
Jeg ser at Han
er kledd i hvitt og rødt. Det betyr død. Jesus er på vei mot døden. Det er
ingen vei utenom. Men likevel ber Han. Jesus vet at veien ligger fast, men ber
likevel. Begeret rekkes Ham, men Han vil ikke ha det.
Han ber i
opprør. Blikket er ikke senket. Kroppsholdningen har ikke falt til ro, den er
ikke lydig knelende og aksepterende. Kroppen er hevet til knestående. Trassig. I
protest – på vegne av seg selv og alle dem som opp gjennom årene ikke har
villet ha det som livet rakte dem. Eller som Gud rakte dem. Dette vil jeg ikke.
Han ber for å forandre veien. Han vet at ånden står mot menneskenaturen. Men
det hindrer ikke en bønn fra hjertet. Det er hjertet som ber. Han ber bønner
som kommer her og nå. Ikke det Han ville skrevet ned uken før. Men nå. Fra
hjertet.
Jeg ser øynene
rettet bestemt mot Himmelen. Mot gud. Og mot Guds sendebud. Det er mellom disse
kampene kjempes. Ikke med noen annen. Han vet det. Adressen for kampen er
Himmelen. Gud Fader selv, Han som tåler en bønn rett fra hjertet. Han som
heller vil ha det enn en riktig bønn etter boken.
Og Han som
svarer på bønner, vet at selve svaret ikke alltid er løsningen. Han vet at ofte
er det å be som er et menneskes dypeste behov. Det å rette blikket fast mot
Himmelen og be ut fra det dypeste dypet. Da har jeg del i noe som er større enn
enkelte bønnesvar. Da er jeg hos Gud. Da er jeg i det fellesskapet jeg er skapt
til å leve i. Så får det eventuelle bønnesvaret bli som det blir. Og kanskje
man der kan få erfarte at alle spørsmålene løser seg opp i Guds taushet.
Jeg har selv
knelt ned i Getsemane en liten time. Jeg svettet ikke blod. Jeg tryglet ikke om
noe den dagen. Men jeg var hos Gud. Som jeg er det her i Landvik kirke. Som jeg
er det hjemme i sengen. Som jeg er det på kontoret. Men Getsemane inviterer oss
inn i det hellige ekkoet av Guds taushet, inn i kampen med Gud. Det dype
bønnefellesskapet med Gud som krever verken bønner eller svar.
Jeg ser at ut
av tausheten kommer det en engel til unnsetning. Den kommer med ett svar i hver
hånd. Svar som på den ene siden ikke er svar. Svar som på den andre siden er
det dypeste svaret noen bønn har fått. Svar som ikke er noe annet enn Guds
taushet. I den ene hånden ett svar: Begeret som må drikkes. Korset som må
bæres, døden. Lidelsen. Dette er veien til livet. I den andre engelens hånd,
den åpne, er et annet svar: velsignelsen. Jeg er med. I tausheten er Gud Fader
med. Han er ikke et annet. Han er taus og nær. Gud selv vet noe vi ikke vet: at
tausheten føder liv.
I vinter har
jeg tilbrakt noen timer med den første og største av ørkenens fedre. Antonius.
Jeg har lest om hans liv. Hans liv var kamp. Og fellesskap. Jeg tenker på han
her under altertavlen. Han kjempet harde kamper mot det onde. Etter en lang og
vanskelig kamp over flere år, kommer Herren til ham til slutt. Antonius må
spørre: ”Hvor var du? Hvorfor kom du ikke fra begynnelsen og gjorde slutt på
plagene mine?” Svaret som kom til slutt var dette: ”Jeg var her hele tiden. Men
jeg var avventende for å se din kamp. Siden du nå holdt ut og ikke lot deg
beseire, skal jeg alltid være din hjelper.”
Vi hører ofte:
all vår smerte er naglet opp på korset. Ja, det er nok sant. Men det kjennes
ikke slik ut alltid. Han bærer vår smerte, men det kan fortsatt gjøre vondt. Om
vi ved alle bønner, fikk fjernet begeret, når vi spurte, ble aldri vår tro dyp.
Om vi ba oss rundt korset, kom vi kanskje ikke til Gud.
Lidende og
livgivende. Ordene henger tett, så tett sammen.
Jeg tenker på
alle dem som gjennom slekters gang har tryglet Gud under dette bildet: Hvor
ofte er ikke dette svaret gitt: Engelens to hender. Når mennesker ser opp ved
slutten av gudstjenesten og ser en hånd over seg. Prestens hånd, engelens, som
lyser velsignelsen. Den sier fra Gud: jeg er her. Den sier: jeg er med. Den
sier: enda mer enn min inngripen behøver du dette. Lidelsen består. Motgangen
skal fortsette. Men mitt nærvær er desto sterkere. Når mennesker folder sine
hender og ber om trøst, har vi en altertavle som minner oss om at i blant
kommer bare et beger tilbake – men også hånden som velsigner.
Jeg ser den
knelende Jesus som rekker hendene opp i et forbilde til alle tider. Han sier: Ja,
jeg tar i mot. Det begeret du har for meg, skal jeg drikke. La din vilje skje.
Jeg går ikke utenom. Gå med meg gjennom.
Mange er vi
som har festet blikket på dette bildet i en nattverdsstund og latt hjertet be
en stille bønn. Gå med meg. Jeg tar i mot det du har satt foran meg. Og da
kommer et svar tilbake: Jesu legeme, gitt for deg. Jesu blod, utøst for deg.
Og når vi i
dag vender oss til Gud med våre liv, møtes vi av en som har lidd og fryktet og
kjempet før oss. Gud kommer til oss som en lidende Gud. Derfor kan vi kjenne
Ham. Vi feirer våre gudstjenester her i kirken under Han som tok i mot begeret.
En smertens mann. Om veien hadde blitt lagt utenom lidelsesbegeret, hadde det
ikke vært noen altertavle. Det hadde ikke vært noen kirke i det hele tatt. Det
hadde ikke vært et lys ut av den tomme graven. Troen er seier. Troen er lys.
Men troen er også langfredag. Den nødvendig tausheten som livet og seieren og
lyset skal buldre ut fra.
Og mon tro om
det ikke er solen som forsiktig står opp nederst i bildet? Er det ikke morgenen
som er på vei?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar