Hvis det er sant

Påskedag, Landvik og Eide kirke

Sokneprest Jostein Ørum

Vi står ved kanten av en tom grav.

De sier: Jesus har stått fra døden, han er ikke der lenger. Og det finnes egentlig bare to alternativer: Enten er det sant, eller så er det ikke sant.

Hvorvidt Jesus har stått opp vil alltid ligge innenfor troens område, men det finnes noen kjensgjerninger: Vi kan vite nesten helt sikkert at Jesus levde og døde, at graven han ble lagt i var tom en søndag morgen, at noen påsto å ha sett ham oppstått, og at disse ble forandret så mye at de forandret verden. Så langt kan vi komme. 

Men tenk om det ikke er sant. Det kan virke slik i blant, i alle fall kan det virke som om seieren over død og ondskap bare er halvveis. Man sier at Jesus har tatt et oppgjør med ondskapen, men likevel dør fortsatt barn i ulykker. De sier at lyset har kommet til verden, men fortsatt senker mørket seg ned i menneskers sjeler. Vi har hørt at på korset ble alt gjort helt igjen, men mer enn halvparten av alle våre familier splittes opp. Jesus kom med liv, men fortsatt får vi alvorlige diagnoser og må ta farvel med noen av våre kjære lenge før tiden. Bare siste par uker har jeg hatt å gjøre med seks familier som har mistet en de var glad i.

Likevel tror vi at livet allerede har vunnet, som om kampen ikke er slutt, men den er avgjort. Med den troen lever vi. Og det går an.

Det finnes en historie som hjelper oss å leve livene i håpet om den seieren som allerede er vunnet. Sammenligningen har store begrensninger, og vi må ikke bruke den for mer enn den er verdt.

Vi må tilbake til en av de verste og beste dagene i verdens historie. Det er andre verdenskrig. 6. juni 1944. De allierte generalene kalte det Day-Day. Vi kjenner den som D-Dagen, som noen ganger blir kalt dagenes dag. Det var planlagt en gigantisk militæroperasjon. Allierte styrker gikk i land på Normandies strender. 9000 fly, 7000 skip og hundretusenvis av soldater ble satt inn. Denne dagen lyktes de bare i å få tre små brohoder inn i Normandie. Det så dårlig ut i begynnelsen. Men etter seks dager hadde de allierte kontroll over en 95 km lang sammenhengende kyststrekning og 300 000 soldater var landsatt. Etter en måned sto en million allierte soldater på fransk jord. De avanserte til Paris, Belgia, Tyskland, Berlin, og 11 måneder senere kapitulerte Det tredje riket.

Invasjonen i Normandie var begynnelsen på slutten av Andre verdenskrig.

6. juni 1944 fikk de allierte styrkene fotfeste på det europeiske fastlandet, og fra og med den dagen mistet Det tredje riket tomme for tomme sin makt. Meter for meter ble de drevet tilbake.

Krigen var ikke helt slutt, men den ble avgjort på Normandies strender. Fra og med det øyeblikket tusener av unge menn ga sitt liv i den franske sanden den dagen, var utfallet gitt. I realiteten hadde tyskerne tapt allerede da. Men fortsatt ble norske soldater skutt av tyske kuler. Fortsatt ble kvinner og barn uskyldige ofre for bomber. Fortsatt vant nazistene noen seiere. Fortsatt skulle flere allierte skip bli torpedert i senk. Fortsatt skulle det gråtes en million tårer. Fortsatt var det nesten umulig å se at fienden hadde tapt. Det var fortsatt krig. Men vi vet i dag at krigen var vunnet.

Som i våre liv: Dessverre taper vi fortsatt noen slag i blant. Og mange dager glemmer vi til og med at seieren er underveis. Men det forandrer ikke på den kjensgjerning at D-Dagen har vært.

Gudsrikets krefter har fått fotfeste i mørket, og utfallet er gitt. Og dermed bærer vi seieren i oss. Kanskje vi ikke ser så imponerende ut ved første øyekast, men når vi ser nærmere etter, bærer vi seieren i oss. Vi ser et folk som ingenting kan knekke. Vi ser et folk som i realiteten allerede har vunnet. Vi vinner ikke fordi vi er så fremgangsrike, men fordi Jesus Kristus, Guds sønn og Marias sønn har inntatt Dødens strender.

Vi står ved kanten av en tom grav. De sier: Jesus har stått fra døden, han er ikke der lenger. Og det finnes egentlig bare to alternativer: Enten er det sant, eller så er det ikke sant. Jeg tror at det er sant.

Men jeg har kanskje ikke bevis. Og uansett: bevis forandrer ikke verden. Overbevisning gjør det. For hva slags bevis kan egentlig sette et hjerte i brann? Vaktene, de som sto aller nærmest oppstandelsen, som øyenvitner fremfor noen, lot seg ikke bevege. Allerede få timer etterpå lot de seg bestikke til å si at de sovnet på vakt, og at noen kom om natten og stjal den døde kroppen. Så mye er et bevis verdt.

De to mariaene, derimot, løp redde og glade og overbeviste fra graven for å fortelle at Jesus lever. Og det er først da, først etter at de ved kanten av den tomme graven har trodd at døden er beseiret, at de får møte Jesus, levende og oppstått. Først da. De ser ikke før de tror. Først kan vi tro, så kan vi få øye på Jesus.

Oppstandelsen er selve nøkkelen i den kristne tro. Uten oppstandelsen er det lite igjen å leve på – og i alle fall ikke noe å dø på. Og tenk om fortellingen om oppstandelsen ikke er sann. Vi lurer på det i blant.

Men tenk om den er sann: Da bærer vi livet i oss. Da vet vi at Jesus døde vår død for at vi skal leve hans liv. Da vet vi at Gud finnes. Da vet vi at livets lidelse og smerte og ensomhet ikke er det siste. Da har vi en mening som ikke blir ødelagt av døden. Da finnes ingen grav som kan holde vår kropp nede. Da kan vi rope ut med troende til alle tider: Kristus er oppstanden! Ja, han er sannelig oppstanden!