Til bortkomne døtre på vei hjem

Skjærtorsdag Landvik og Eide kirke

Sokneprest Jostein Ørum

I dag skal vi sammen med Tomas Tvileren, Peter Fornekteren, Judas Forræderen, Johannes Feigingen, Andreas Rømmeren og alle troende til alle tider få rekke en hånd ut og ta i mot Brødet fra Himmelen, som er brutt i stykker for oss, for at vi skal bli hele.   

Det skjer når Jesus igjen gjør de viktigste håndbevegelsene som noen gang er gjort. Tar brødet, takker og bryter det. Og gir sine venner. Tok. Takket. Brøt. Ga.

Brødet brytes for alle. Jesus visste hva som bodde i vennene sine. Likevel fikk Judas sin del av brødet, fra Jesu hender. Peter, som Jesus visste skulle svikte, satt der og tok imot rikelig av brødet Mesteren brøt og delte ut. Tomas, som Jesus antagelig visste skulle tvile, tok imot. Og de andre ni får også, selv om Jesus vet at de samme natt skal snu seg vekk og rømme inn i mørket mellom trærne i Getsemane. Jeg også sitter til bords. Jesus kjenner også meg til bunns. Du sitter der. Han vet hva som bor i deg. Vi får også en del av brødet Han bryter av til oss. Dette er min kropp som gis for dere. Vi sitter alle der. Brødet brytes for oss alle. Han gir til alle. Alle får. Dette er brødet man tar imot uten å gi noe tilbake.

Han holder livet i sine egne hender. Han hadde ikke måttet bryte det og gi det til oss. Men han gjør det. Bryter brødet. Gir sin kropp. Gir det fritt.

Dette kan ikke vårt samfunn forstå. Vi er opptatt av skattefordeler og bensinpriser, lenger ferier og større båt, nyere bad og brunere hud, høyere lønn og lavere vekt.

Et par år tidligere har Jesus fått et litt mer forbrukervennlig tilbud av den onde; større rikdom og mer makt. Han takket nei den gangen i ørkenen til det tilbudet. Nå takker han ja til et annet tilbud. Å bli brutt i stykker uten å få noe tilbake. Dette er Guds rike. Tok. Takket. Brøt. Ga. Først da blir det liv for andre.

Vår tro handler om at noe må brytes i stykker for at det som er i stykker skal bli helt.

Jeg fikk jeg et brev en gang. Det kunne vært skrevet av hvem som helst.

«Til prest Jostein Ørum.

… Jeg har aldri skrevet til en prest før. For å være ærlig, har jeg sirklet i «troens ytterkanter» (ikke misforstå), det vil si jeg har oppsøkt troen og Kirken når det har passet sånn, og veket unna alle former for forpliktende samvær. Nattverden er blant de ting som for meg har vært for høytidelig til at jeg har følt det riktig å delta… Jeg har liksom ikke følt at jeg har passet inn… Jeg er egentlig en bortkommen datter på vei hjem.»

Det er noen hindringer for denne bortkomne datteren på veien hjem. Kjenner vi oss igjen? Ofte har det noe med fellesskapet å gjøre, eller tilhørighet, i alle fall. 

Vi føler liksom ikke at vi passer inn i menigheten. Det er på en måte litt trist å tenke på alle de som ikke er her sammen med oss akkurat nå, av den enkle grunn at de ikke synes de passer inn her. Men ingen kan anklage noen for å ikke høre til. 

Det kan være tilfeldig hva som gjør at vi passer inn. Det kan ha med klesstil eller humor eller musikk å gjøre. Det kan ha med liturgi eller om lyden er stilt for høyt eller for lavt å gjøre. Det kan ha med om noen så oss og sa hei første gangen vi var her. Vårt menighetsfellesskap kan stå som en mur foran bortkomne sønner og døtre på vei hjem.

Mange, som den brevskrivende datteren på vei hjem, synes det er litt langt frem til nattverdbordet. Litt høytidelig, er ordet hun bruker. Hun kunne sagt det på en annen måte: at nattverden ikke er for henne. Noen synes ikke de hører hjemme der fordi de ikke tror nok. Noen mener at de ikke er verdige, fordi de ikke er bra nok. Noen tror ikke de er kvalifisert, fordi de ikke vet bedre. Fordi ingen har sagt det til dem. 

Jeg husker ikke hva jeg svarte på brevet den gangen, men jeg skulle ønske svaret var omtrent slik:

Kjære bortkomne datter på vei hjem.

Når jeg leser det du skriver, kjennes det som om vi er en del av samme søskenflokk. Jeg kjenner meg igjen. Også jeg vil tro om meg selv at jeg er et Guds barn. Også jeg håper at jeg er på vei hjemover. Disse er, tror jeg, de to viktigste tingene man kan si om seg selv. Guds barn - på vei hjem. Om man kjennes bortkommen eller hjemmeværende, er kanskje ikke så viktig. Det viktige er at man er et Guds barn, sønn eller datter – og på vei hjemover. Egentlig tror jeg vi alle er både hjemmeværende og bortkomne fra tid til annen.

At du ikke har kjent deg hjemme i kirken her, er leit. Men jeg forstår deg godt. Vi er jo så mange rare mennesker her. Og kirken kan oftest virke litt bastant på avstand. Jeg har vært i mange kirker jeg ikke har kjent meg hjemme i. Og dessuten: om du hadde blitt kjent med de som går her, ville du oppdaget at de ville blitt veldig glade over å bli kjent med deg. Det er bare det at de er for usikre på seg selv til å våge å ta deg godt imot. I tillegg ville du sannsynligvis oppdaget at de verken er så fromme eller skråsikre som du kanskje trodde. De er bare små, sårbare, rare og vakre mennesker alle sammen. Også de er bare bortkomne sønner og døtre på veien hjemover.

Og til slutt vil jeg si det viktigste av alt – og nå vil jeg være helt tydelig:

Du skriver at du ikke har opplevd det som riktig å gå til nattverd. Du føler at du ikke passer inn. På det punktet tar du feil. Det er riktig om du vil gå til nattverd. Ja, det har faktisk aldri vært riktigere for noe menneske å gå til nattverd enn det er det for deg. Ingen har noen gang passet bedre ved nattverdbordet enn det du gjør. Det har aldri vært noen som har vært bedre kvalifisert enn det du er. Det er ikke vi som kvalifiserer oss til nattverd. Jesus gjør det. Han har kvalifisert oss alle. Vi kneler ikke ned på alterringen for å ta i mot vår belønning, men for å ta i mot nåden – den som vi ikke kan gjøre noe fra eller til for å fortjene. Vi kneler ned for å slippe til Jesus, så han kan berøre oss. Nattverden er den store byttehandelen, hvor vi kommer med vårt liv til Jesus – og hvor vi får Hans liv tilbake. Vi kommer fordi vi er bortkomne sønner og døtre på vei hjem.

Kom, for alt er ferdig!