Korset i grunnfjellet - Påskedag

Jostein Ørum

Det er en tom grav og et tomt kors.

For litt siden var jeg ute på en av mine løpeturer. Jeg løp langs veien her utenfor, forbi kirken og innover mot Reddal. Veien svinger litt fem hundre meter her borte, så stiger den opp mot Havstadgårdene. Og akkurat oppe på toppen, kom jeg til å kaste et blikk til venstre, over jordene, til den lille bergnabben hundre-og-femti meter til venstre. Der er det en runeinskripsjon i fjellet. Jeg har vært noen ganger og sett på den. Det er kanskje et slags kvittering som er hugget i fjellet der borte, for 800 år siden. Det står der at Finn og Olav hugget disse runene, og til slutt, som en forsegling av en avtale, eller som en bekjennelse, man vet ikke hva, hugget de to mennene inn et kors. Vi kaller det Havstadkorset. Det er helt særegent, og det finnes, så vidt meg bekjent, kun ett lignende kors i verden. Det er ikke alle som er klar over det, men vi bor på et sted hvor korset er meislet inn i grunnfjellet.

Jeg løp altså da og tenkte på kors – og tanken slo meg: Hva så? Hva er vitsen med kors? Hvorfor driver vi på med alle disse korsene?

Det er vårt symbol. Folk går med det rundt halsen, jeg har også gjort det. Hvorfor gjør vi det? Vi setter dem i dødsannonser og på gravsteiner. Hvorfor er det kors på gravene? Vi bruker Havstadkorset i kirken, til prosesjonskors. Hvorfor bærer vi et kors inn i kirken? Vi tegner usynlige kors på alle barn som døpes? Hvorfor?

Ved slutten av gudstjenester lyser presten fred over menigheten og tegner et kors i luften over folket? Hva er hensikten med det? Vi er mange som tegner oss med et korsmerke på panne og bryst når dagen begynner og når den slutter? Hva er det godt for?

Fordi Jesus fra Nasaret en gang ble drept på et kors, er korset blitt det vanlige symbolet for at noen er død, fordi korset var en henrettelsesmetode. Men vi setter ikke korset foran i kirken fordi det er et dødssymbol, men et livssymbol.

Jo, vi bruker korset fordi:

Den kristne troen bygger på at Jesus fra Nasaret, Guds sønn og Marias sønn, døde for å gjære helt alt som var ødelagt mellom Gud og mennesker. Det var slik det måtte gjøres. Og det betyr: Jesu død er vår død. Jesu oppstandelse er vår oppstandelse.

I dag snaker vi om det tomme korset, fordi graven var tom, og de to englene sa: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er stått opp.» Det tomme korset er fortellingen om den levende Gud.  

Korset er et vitnesbyrd om at vi skal tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus – og tro på ham. Det første konfirmantene i denne kirken lærer, er å tegne seg med et kors i det de sier: Hører Herren til. Korset sier at livet har en mening som ikke blir ødelagt av døden. Korset forteller oss dypest sett at vår egen død ligger bak oss. Korset peker ut veien hjemover. Korset peker en retning som gir meningen med livet; en vei oppover, til Gud, og en annen vei utover til menneskene. Korset minner oss også om at troen har en pris, at det å følge Jesus vil koste noe. Korset røper at nåden ikke er billig. Korset hvisker hemmeligheten om at noe må dø for at noe annet skal leve.

Korset forteller rett og slett at alt står og faller med Jesus Kristus. Alle linjer samles i ham. Korset forteller oss om alt dette.

Dessuten: Korset i grunnfjellet skal ligge midt iblant oss som en bønn for tidene som kommer; en bønn om at kommende generasjoner fortsatt skal merkes med korset og bæres av korset, og at om tusen år skal dette korset fortsatt ligge der. Og når erosjon har gjort at vi ikke lenger kan finne korsets merke i fjellet, skal avtrykket likevel finnes i hjertene til menneskene som bor her. Vi skal ikke slutte å bruke korset og merke oss med det. Vi bruker det ikke som stridsmerke, men som forsoningsmerke. I Jesus navn.

Det tomme korset forteller også én ting til: at vi kan komme med alt vårt og legge på det, på korset. Det er plass til alle verden på korset. Det er plass til hele deg. Og det tåler vekten av alt. Korset er stedet vi kan legge vårt liv.

Der korset tar Jesus imot oss.

Men han kan kun møte deg slik du er, med det du har. Med det livet som faktisk er ditt. Det er kun én ting Gud ikke kan, og det er å ta deg imot som du burde vært.

Gud tar oss imot og elsker oss akkurat slik som vi er, men han elsker oss samtidig altfor høyt til å la oss forbli som vi er. Hos Gud kan vi forvandles til å ligne ham mer og mer.

I dag går det en påskeinvitasjon ut til deg: Kom til Jesus, akkurat som du er. Kom med byrdene. Kom med bekymringene. Kom med smil til Jesus, kom med takk. Kom tårene og kom med sangen. Kom med drømmene og håpene.

Men aller viktigst: Kom som deg selv. Ikke kom som du skulle ønske du var eller som du burde vært.

Det tomme korset er en invitasjon: Kom til Jesus!