Du må finnes - Langfredag

Jostein Ørum

Det står at vi kan banke på, så skal det lukkes opp. Men det er ikke alltid så enkelt. Bare se på Jesus selv. Han banker, men ingen lukker opp. Han slynger sine bønner mot himmelen, men bare taushet kommer tilbake. La meg slippe! sier han, men han slipper ikke.

Å leve med troen på Gud, er ofte som å banke på en dør ingen lukker opp. Men vi tror likevel.

Gud blir borte ganske mye. Det meste av tiden, kanskje. Vi mister Gud, han sklir ut mellom fingrene på oss. Han er usynlig og gåtefull. Den som vil tro på Gud og samtidig være ærlig, må antagelig innrømme at det ikke er bare lett å tro. Påske er også dette. Å komme til kirken på langfredag er en dyp og heftig trosbekjennelse.

Det er Langfredag. Gud dør. Den sterke lederen lar seg fange. Guds sønn blir bundet. Verdens frelser blir spikret opp på et tre. Jesus, mirakelmannen, lar seg korsfeste. Håpene vakler og faller når Jesus fra Nasaret ikke var så sterk som vi trodde. I alle fall var han ikke som vi trodde. Han har gitt oss gåter vi aldri kan løse. Gud er selve lidelsen.

Det er mørkt. Lyset blåses ut på langfredag. Men vi tror likevel.

Dostojevskij, den store russiske romanforfatteren, sa at dersom han en gang fant ut at Jesus Kristus ikke var sannheten, ville han fremdeles velge Jesus. Det kan godt hende jeg er enig med den store Dostojevskij. Det har blitt et forhold mellom Jesus og meg. Vi er mer enn bare gode venner. Guds tråder er vevd inn i meg, så jeg ikke vet hva som er hva.

Han må finnes. Uten ham hadde jeg ikke vært noen ting. Fra jeg var liten har jeg vokst opp med historiene om Gud. Jeg har lært å kjenne ham, og han ligger like under overflaten i alt jeg noen gang har gjort. Om alle delene av meg som har vært fylt av Gud, en dag skulle bli tomme, ville jeg falt sammen.

Vi lurer iblant på om Gud finnes, på om det vi tror på egentlig gir mening. Men vi tror likevel.

For et par somre siden leste jeg Sveriges nasjonalepos. Vilhelm Mobergs enorme verk om utvandringen til Amerika på 1800-tallet. En fjerdedel av Sveriges befolkning emigrerte. De la fedrelandet bak seg og søkte en lykke et annet sted. Moberg skrev den definitive historien om disse, i Utvandrerne, Innvandrerne, Nybyggerne og siste brev hjem. Og det ble et hardt liv. Det er to hovedpersoner i dette verket; den unge Karl-Oscar, som forlater Sverige 27 år gammel – og hans kone, Kristina. For noen år siden laget Benny Anderson og Bjørn Ulväus en musikal over denne Kristina: Kristina från Duvemåla. De to herrene er mest kjent fra ABBA, men de har også laget mye annet og bedre enn 70-tallspopen. Blant annet Kristina från Duvemåla. En av sangene herfra er blant dem jeg har hørt mest på i de siste årene. Den er som hentet rett ut av Bibelens salmer, nakne og ærlige, uten filter. Salmenes bok er Bibelens egen bønnebok. Guds folk har alltid bedt med ord fra Salmene. Jesus gjør dete hele livet, helt inn i døden. Da Jesus roper ut på korset: «Min gud, min Gud, hvorfor har du forlat meg!» er det med ord fra Salme 22. Når han til slutt roper fra det samme korset: «I dine hender overgir jeg min ånd!» er det med ord fra Salme 31, som er en del av kirkens bønn før natten. Jesus vender seg ikke vekk fra Gud, men til Gud.

Kristina fra Duvemåla gjør også det. Hun fikk et steinhardt liv. Hvor alt var et slit for føden og for barnas fremtid. Først i Sverige, så på den andre siden av havet. Det er en kamp mot fattigdom, mot en fremmed kultur og fremmed språk, mot indianerkriger og borgerkrig, mot sykdommer og pest, mot døden. Det er mye ved historien som er trist, og Kristina selv dør ung, før fylte førti. Men midt i alt bærer hun sin tro på Jesus. Livet gir henne mange grunner til å gi slipp på troen. Men hun kan ikke. Hun klarer ikke å forlate sin Gud. Det er ikke noe alternativ for henne. Den er det eneste faste hun har, når det kommer til stykke. Troen ligger så dypt i Kristina – og i meg – at den kan ikke vikles løs. I musikalen gjør hun det samme som Bibelens salmer gjør, det vi gjør på langfredag og mye av livet ellers: Hun retter tvilen og spørsmålene mot Gud selv. Det er dette som alltid vil være troens sterkeste bekjennelse: Mennesker som i redsel og rådløshet ikke vender seg vekk fra Gud, men til ham.

Du må finnes! Hvem skulle eller trøstet meg? Hvem skulle ellers båret meg gjennom døden? Har jeg bedt alle bønner forgjeves? 

Jeg ville ikke vært noe om du ikke fantes. Det er vår trosbekjennelse på denne langfredagen.

Livet ble slik det ble, verden er slik den er. Men vi tror likevel.

Jesus Kristus, vi er ingenting uten deg.