Den enes død, de andres brød - Skjærtorsdag

Jostein Ørum

Han kunne kommet gjennom påskeferien ubrutt og påskebrun – og latt brødet ligge i ro. Han kunne beholdt brødet sitt og livet sitt. Ingen kunne sagt noe på det.

Tretten mann ligger til bords. I midten er Jesus Frelseren. Rundt ham er Tomas Tvileren, Peter Fornekteren, Judas Forræderen, Jakob Hissigproppen, Johannes Feigingen, Andreas Rømlingen, Natanael Skeptikeren, Simon Seloten, Taddeus den Usynlige og noen til.

Jesus tok et brød, takket, brøt det, ga disiplene og sa: «Ta imot og spis! Dette er min kropp.» 

Han kunne sagt: Jeg går. Nå er jeg lei, skikkelig lei. Jeg orker ikke være sammen med dere mer. Tålmodigheten er brukt opp. Jeg vet at dere kommer til å skuffe meg. Jeg stoler ikke på dere. Vi skal liksom være venner, men det er ingen balanse i vårt vennskap. Men han sier ikke det. I stedet bryter han brødet. Og han bryter seg selv.

Dette kan knapt forstås. Vi er opptatt av skattefordeler og bensinpriser, lengre ferier og større båt, nyere bad og brunere hud, høyere lønn og lavere vekt. Men Jesus bryter seg selv for verden. Den enes død, de andres brød.

Et par år tidligere hadde Jesus fått et litt mer forbrukervennlig tilbud av den onde; større rikdom og mer makt. Han takket nei til det tilbudet den gangen i ørkenen. På skjærtorsdag takker han ja til et annet tilbud: Å bli brutt i stykker uten å få noe tilbake.

Han kunne kommet gjennom påskeferien ubrutt og udelt og påskebrun – og latt brødet ligge i ro. Han kunne beholdt brødet sitt og livet sitt. Ingen kunne sagt noe på det.

Jesus visste hva som bodde i vennene sine. Likevel fikk Judas sin del av brødet, fra Jesu egne hender. Peter satt også der og tok imot. Tomas, som Jesus antagelig visste skulle tvile, fikk sin bit. De andre ni fikk også, selv om Jesus visste at de samme natt skulle rømme inn i mørket for å redde sitt eget skinn. De tar imot brødet, og ingen av dem gir noe tilbake. Det kreves ikke.

Rammene er kjente. De deler et brød for å feire det Gud en gang gjorde for forfedrene. Dette har alltid vært navet i jødenes tilværelse. Men nå blir alt endevendt. Nå handler det ikke lenger om det Gud har gjort en gang, men om Jesus selv og det han skal gjøre snart: «Dette er min kropp som gis for dere.»

Det er ikke lenger den gamle historien om påskelammet som ble ofret. Nå dreier det seg om Jesus, Marias sønn. Nå er det han som er navet. Det er ham alt dreier rundt og står og faller med. Brødet er brutt. Vi tar imot.

Noe må brytes i stykker, for at det som er i stykker skal bli helt.