Landvik kirke søndag 20 august 2017
Sokneprest Tom Martin Berntsen
I min tale denne søndagen løper
følgende linjer sammen;
- et ord fra Romerbrevsteksten: For
Kristus er lovens ende og mål, så hver den som tror, skal bli rettferdig: troen…og ordet er den røde trå i arven etter
reformatoren ( 500 år),
- en linje fra mine første år som bibelskolelærer
med særskilt ansvar for troslæren,
- og en linje fra mine drøye 20 år som sokneprest…en
linje jeg gjerne vil la være det som står etter meg når det når det nå blir en endring i rollene i menigheten……en
vev, et flettverk med tre tråder
Et troens trefoldige testimonium…
Derfor denne preken som en tematale om og til tro.
Du vil finne et kort resyme av talen i neste nr.
av HT
For tre er et særlig talende tall.
1-2-3
En regle, men også en regel for logikken:
Filosofen Hegel er berømt for sin logiske syntese: tese, antitese, syntese.
Derfor er det Guds-bilde vi leser ut av Skriften
og som kirken bekjenner:
Fader, Sønn og Hellig Ånden, ikke polyteisme; tro
på tre guder, men Gud som tre i en.
Og troen har sin trefoldighet.
Notitia, assensus, fiducia …med latinske ord som er et arvestykke fra
reformasjonen.
Men fordi Luther hadde som prinsipp å
formidle på folkespråket og gi enkle bilder skal du får begge deler.
Kunnskap, tilslutning, tillit.
Og bildet er dette: en krakk med tre
ben.
Blir dette teoretisk ? Nå skal du få
det praktisk og oppbyggelig.
Så nyttig som en krakk er: å sette
seg på når du trenger å komme nedpå en stund eller stå på for å nå litt høyere.
For 1 er vel og bra, slik høye
radiomaster er samlet i ett punkt for å kunne bevege seg i vinden. De trenger
sterke barduner for å stå oppreist.
På 2 ben står du så lenge du har
balansen.
Et bord med 4 ben har ofte ett som er
så bitte lite kortere at bordet rugger. Hvem har vi ikke måtte legge noe under
det ene benet?
Men en krakk på 3 ben står støtt.
Uansett.
Og slik har troen sine 3 ben som alle
er nødvendige, men som ikke hele tiden bære samme vekt alt etter hvordan jeg
sitter eller livet er.
Det ene benet heter NOTITIA:
KUNNSKAP.
Du hører det av ordet: det du noterer
deg.Troen er et stykke informasjon gitt oss i Bibelen. Ord ikke vi fant opp,
men ord vi fikk.
Den kristne kunnskap er mer enn
tankemessig hjemmesløyd om hvordan Gud er, det er det vi kan notere oss fra
profetenes og evangelistenes munn og Mesteren selv. Vi lever i en tid der
menneskets setter seg selv så mye i sentrum at de kan skape gudsbilder selv:
«Min tro er slik og slik.»
Men dette kunnskapens ben vil ikke
holde i det lange løp, og hele historien er en utstilling av hjemmedreide
forestillinger om Gud.
Den kristne tro er imidlertid
lettelsen over at denne kunnskapen gis deg i Ordet. Ordet alene: Sola
Scriptura. Dette var Luthers store visjon da han skrev sin lille katekisme i
1529: enkel fundamental kunnskap om hvem Gud er.
Hemmeligheten med Guds ord er at vi
ikke leser Bibelen for å demonstrere vår fromhet, men for å få del i mysteriet
som du ikke oppdager av deg selv.
Og avogtil tar det tid før denne
kunnskapen når inn og virker.
Luther fikk den store aha-opplevelsen
knyttet til Rom 1,17. Evangeliet om Guds rettferdighet var 180 grader
annerledes enn han hadde trodd.
Det andre benet heter ASSENSUS:
tilslutning.
Det handler om at troen blir min tro: At jeg på en eller annen måte
sier «Ja, Herre, her er jeg».
Dette andre troens nødvendige ben
handler som det vi i evangelieteksten høre Jesus beklage: «Dere ville ikke».
Ville ikke la seg samle under hønemors beskyttende vinger, men fly på sine egne.
Troen har en nødvendig
viljes-dimensjon. Det handler ikke om å ha vilje og evne til å finne frem,
rekke til himmelen, for notitiaen, den kristne kunnskap sier at «jeg ikke av
egen fornuft eller kraft kan tro, men den hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet»…og
da får du muligheten til å svare ja.
Det er i dette hellige øyeblikk når
du hører og merker hans kall at du har mulighet til å gi din tilslutning; i dag
om du hører hans røst, da forherd ikke ditt hjerte, men si ham ja.
Og denne tilslutning er ikke bare i
slike følelsesmessig avgjørende stunder, men også ganske enkelt å si: «Ja, det
er mye jeg ikke forstår og begriper, men jeg kaller meg en kristen, tar imot
nattverden, vil jo være et Guds barn»
En nøktern viljesavgjørelse.
Det skal ikke mye til, bare dette lille har kontakt med noe som er stort nok.
Tenk på kvinnen som berørte Jesus
kjortel.
Det tredje benet heter FIDUCIA:
tillit
Og nettopp i beretningen om kvinnen
som hadde tillit nok til å kaste sin tolvårige sykdom over på ham som hadde rykte
på seg for å helbrede ligger det tredje: fra hode til føtter og til hjerte.
Hva som kommer først og sist kan
variere, men den kristne tro har denne dimensjon: å stole på, ta sjansen på å
gi seg hen til, falle sammen på.
Fuducia: tillit: i forskjellige
former og faser i livet.
Fra mitt barnebarn Fryd som kaster
seg tillitsfullt i armene fordi hun vet jeg tar imot og ikke vil miste henne,
til Magne Repstad som sist søndag beveget leppene til Fadervår på dødsleiet og
gav seg hen.
Og de mange ulike dagene gjennom et
langt liv da jeg sukket og sang «I dine hender Herre blid jeg legger nå til
evig tid, min sjel og hva jeg er og har.»
Så er en slik trefoldig tro ikke en
tørr tro, men en trygg og tydelig tillit til den treenige Gud; som er der i
skaperverket, i historien, i tidslinjen like inn i de kristne felleskapet i
dette hus og i det skoleår du nå går inn i.
Vi lever i en tid der tro blir
meninger, det er litt trekkfullt ved kirkedørene, det står noen slike gufs av
ensidig og kald tro, både ut og inn av dørene.
Tro er mer enn meninger
Tro er lære:
Evangeliet om og fra Vår Herre Jesus Kristus, og profetene og apostlenes lære.
Hva slags kirke votere seg bort fra slikt?
Tro er tilslutning: snublende, tvilende, triumferende, sukkende si: Ja, Herre jeg vil.
Tro er tillit: Sette
seg stille ned på krakken og si: Hvor skal jeg ellers sette meg når jeg trenger
hvile i livet.
Eller til slutt gå inn til den siste
hvile.
I Faderens, Sønnens og Den hellige
Ånds navn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar