Nådens sprengkraft

2.s i fastetiden 

Østerhus ØK

Ja, hva er det der egentlig, Sørlandet?

I disse dager kan man kanskje lure selv. Landet hvor dagene sjonglerer på å holde vinter og vår er ikke noe lett sted å verken forklare eller definere. Betegnelsen bibelbeltet er både godt brukt, men også kanskje slitt ut. Rasen med de bløte konsonantene har like stor variasjon i adferd og liv som resten av landet, men noe har vi faktisk til felles med dagens evangelietekst. Vi befinner oss helt i ytterkanten av geografien, og også her, som overalt i verden, er det mange som vil føle seg i ytterkant av nådens omfang.  

Det er selvfølgelig Valborg, kona til Kjell og mora til Basse som sa de berømte ordene i Olsenbandens definitive høydepunkt, for min del, Olsenbanden tar gull, fra 1972. Sørlandet er kanskje ikke så sør allikevel, i filmen som er spilt inn i Stavern.

Men plottet er høyst gjenkjennelig. Egon som har kjøpt et kart i Botsen og drømmen om et bedre liv og rikdom skal oppfylles ved å hente ut skatten fra de gamle tyskerbunkerne på Sørlandet. Det eneste minuset med denne filmen er at Harald Heide Steen Jr har en beskjeden rolle som lillegutt og ikke som den mer introverte eksplosjonsekshibisjonisten som han egentlig er i Dynamitt Harry.

Men en ting er som det alltid har vært; Olsenbanden ville vel knapt vært Olsenbanden om det hele ikke hadde endt i en eksplosjon, og uten å ødelegge hele plottet for den som enda ikke har sett filmen, kan jeg vel si såpass : at å smelle, det gjør det.

Dagens tekst handler altså om den kanaaneiske kvinnen fra Tyros og Sidon som møtte Jesus. Ikke bare levde hun geografisk sett på utsiden, nordvest for Genesaretsjøen, men også religiøst sett var hun en utenforstående i møte med Jesus. Kanskje ikke så ulikt slik mange av oss selv kan føle det når hverdagen tar overhånd.

I noen enkle setninger avslører Jesus både sitt eget oppdrag og sin målbevissthet. ”Jeg er ikke sendt til noen andre enn til de bortkomne i Israels hus.” Jesus var kommet for og til jødene, de som ventet han. I misjonsbefalingen får vi høre at alle folkeslag skal gjøres til disipler, men Jesu virke her på jorden var til for jødene. De bortkomne i Israels hus.

Nåden og hans kraft hørte enda ikke til kvinnen fra Tyros.

Ofte opplever jeg som prest å få høre at mennesker definerer seg selv på utsiden. Ikke bare av sosiale lag og grupperinger, men også på utsiden av den kristne tro. Jeg går ikke så ofte i kirken, jeg er ikke såå kristen. Kanskje handler det like mye om en klar oppfatning av hva innsiden er og skal være, som det er en tanke om hva man selv ikke er en del av.

I historien om kvinnen fra Tyros og Sidon er bildet snudd opp ned. Plutselig er det ikke vi mennesker som definerer oss ut, men Jesus selv som sier stopp.

Ikke du, men de.

Antiheltene fra Olsenbanden, de tre vidt forskjellige karakterene, anført av den negative optimisten Egon, etterfulgt av livsnyteren Benny og nevrotikeren Kjell er kanskje alle i overkant karikerte, men jeg tror allikevel de kan fortelle oss noe med sin gi-aldri-opp-innstilling. Kanskje er det også det historien om kvinnen som hadde en datter besatt av en ond ånd kan fortelle oss. I fastetiden, mens vi venter på han som ble hengt på et kors for våre synder.

For kvinnen tar ikke nei til svar. Og det skal heller ikke vi gjøre når vår Gud føles langt vekk. Når fristelsen er der til å definere oss ut av nådens omfang, må vi 2000 år etter at kvinnen kastet seg ned for Jesu føtter og sa ”Herre, hjelp meg!”, gjøre det samme.

Jakobs brev forteller oss at vi må be i tro, men også at når troen blir prøvet skaper det utholdenhet. Kanskje sier det noe om hvordan det er å være en etterfølger i dag. Noe om det å tro – slik at man kan be – men samtidig leve i og med livets prøvelser som igjen kan skape utholdenhet.

Kvinnen får ikke bare nei en gang, men to ganger – allikevel gir hun seg ikke. ”For selv hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.”

Olsenbanden gir seg aldri, Olsenbandens aller siste kupp, Men Olsenbanden var ikke død og Olsenbandens siste stikk forteller ikke bare en historie om å selge skinnet før bjørnen er skutt og en heller uoppfinnsom tittelmaker, men også om den utrettelige viljen til tre hverdagsmenn fra Oslo. De som aldri ga seg før de kan nyte det gode liv i Syden etter det siste vellykkede kupp.

Vårt evangelium har ingen Dynamitt Harry eller en bowler hatt som har fått en plan, men det har en kvinne, treffende nok noen dager etter kvinnedagen 8. mars.

Hun sprenger grensene for ikke bare hva nåden går på tvers av, men også hvem den når ut til. Kvinnen fra Tyros og Sidon sprenger grensene for nådens omfang, kanskje det største kuppet i menneskets historie, gjort gjeldene for alle folkeslag.

La det være klinkende klart, Jesus definerer ingen på utsiden, men troens prøvelser i både bokstavelig og overført betydning tvinger oss til å gjøre som kvinnen og be og be igjen. I tro, i kjærlighet og i håp om at han som er kjærlighetens kilde skal vise oss sin barmhjertighet og se til oss i nåde.

Det er fastetid. Det er liv. Det er å vente og vente. Det er troen, ikke som noe abstrakt som vi ikke kan røre, men troen i oss mennesker som kan være med å sprenge grenser for hvem nåden kan nå og hva den kan gjøre med og i våre liv.

I den første teksten vi fikk lest for oss kunne vi lese om Jakobs nattlige kamp med Gud, på stedet Peniel, som betyr Guds ansikt. ”For jeg har sett Gud ansikt til ansikt og enda berget livet.” I teksten fra Matteus møter også kvinnen Gud ansikt til ansikt, men denne gang i dagslys og i Jesu ansikt.

Samtidig kjemper Jakob sin egen kamp med Gud, mens kvinnen kjemper en kamp for sin syke datter. Nådens evangelium handler om vår egen mulighet og ikke minst vår nødvendighet av Jesu barmhjertighet, men det handler også om vår neste. Vi får muligheten til å bøye oss og be om hjelp, ikke bare for oss selv, men for vår nabo, vår kollega, ja, vår neste. Nåden sprenger grenser.

Ja, hva er det der egentlig, Sørlandet?

Etter åtte år i Oslo kan jeg ha en viss forståelse for at alt utenfor ring 3 for mange synes fjernt og langt vekk, men det er etter at kommentaren fra Valborg har landet at Egon drar frem globusen til Basse og viser hvor kort avstanden faktisk er mellom det alt oppslukende Oslo og Sørlandet at Valborg svarer:

”Næmmen det er det verste – er det ikke lengre vekk?”

Nei, og det er heller ikke nåden, for den som tror.