Kyrie, eleison

Østerhus arbeidskirke, 4.s. i åp. 

ØK

Han hjelper de undertrykte til deres rett,

han gir mat til dem som sulter.

Herren setter fri dem som er bundet.

Herren gir de blinde syn.

Herren reiser de nedbøyde opp.

Herren elsker de rettferdige.

Herren verner innflyttere.

Han holder enker og farløse oppe,

men gjør veien kroket for dem som gjør urett.

Herren er konge til evig tid,

din Gud, Sion, fra slekt til slekt.

Halleluja!

Hvor er vi på vei?

Mange vil si at det er en vanskelig tid i den norske kirke. 2017 vil på mange måter bli og forbli et merkeår for den institusjonen som favner mennesker av alle samfunnslag. Den 1.1.2017 ble den norske kirken sitt eget rettssubjekt. Vi ble fristilt fra staten og skal nå være Herre i eget hus, eller var det slik at vi endelig skulle la Herren få være den som styrer? Spørsmålene er mange ikke bare knyttet til virksomhetsoverdragelse, men også til kirkemøtet som i disse dager går av stabelen i Trondheim. Spørsmål om dåpsliturgi og liturgi for inngåelse av ekteskap mellom likekjønnede er begge betente temaer.

For noen er spørsmålene så tøffe at det får dem til å sette spørsmålstegn ved sin egen posisjon i dette mangfoldige fellesskapet, mens for andre er det gledesdager som nå bryter frem. Jeg skal være ærlig å si at jeg synes det er vanskelig selv. Jeg kunne sagt mye om mangt, men vil i dag holde meg til dette:

For i en tid og i en måned hvor det faktisk ikke mangler på omtale av den norske kirke synes jeg det er fantastisk å i dag få lov til å preke over det viktigste av alt. Nemlig Jesus.

I en tid hvor strid og splittelse er det som for mange står på agendaen møter ordene i salme 146 oss med brask og bram. Nesten som en ørefik mot det ensidige fokuset på kirkedemokratiske vanskeligheter. Ja visst er det vanskelig. Og tøft, for mange. Trøsten er, håpet er og sannheten ligger i – Jesus.

Han som gir de blinde syn, og reiser de nedbøyde opp, ja, han som er konge til evig tid.

I evangelieteksten møter vi i dag Jesus i det han går gjennom Jeriko.

Å kalle meg selv for lett på fot, vil sannsynligvis være en overdrivelse, eller kanskje enda mer brutalt, det vi prester strengt tatt ikke burde gjøre fra en prekestol, en blank løgn. Kanskje burde jeg vært litt mer aktiv i den nylig oppstartede turgruppen her i Østerhus arbeidskirke som tar av på gåturer hver torsdag. Sist var det Tjoresteinen som var destinasjonen. Ble jeg fortalt. For meg er det kanskje nettopp det jeg trenger, en tydelig retning og en destinasjon på den turen jeg må ut på. Å løpe i sirkler har foreløpig ikke tilstrekkelig tiltrekningskraft på meg.

Jesus hadde en tydelig retning for den veien han hadde lagt ut på. Målet var Jerusalem. Til kors, pine og forsoning. Vi leser det like før historien vi i dag fikk høre. Jesus tar disiplene til siden og forteller om det skal skje. Meningen var skjult for dem, og de forstod ikke hva han sa.

Det er som et lykketreff det som skjer i neste avsnitt. Eller kanskje noe enda større. For på vei gjennom Jeriko høres et rop. I Markus evangeliet heter den blinde mannen Bartimeus, hans rop høres i alle verdens kirker den dag i dag.

Kyrie Eleison. Jesus Kristus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg.

Du har selv ropt det ut i dagens gudstjeneste. Jeg tror historien om Bartimeus kan fortelle oss viktige ting om hvem vi er, hva vi trenger og hvor vi er på vei.

I en tid hvor ungdom og voksne i større og  større grad roper ut sitt behov for å bli sett, anerkjent, godtatt og forstått, forteller Bartimeus sitt rop oss noe om et utgangspunktet. Et utganspunkt for å finne en verdi som er forankret i noe annet enn mellommenneskelig annerkjennelse. Det være seg likes på facebook eller klapp på skuldre. Alle har vi et behov for å høre at vi er gode nok.

Bartimeus sitt utgangspunkt er ulikt dette på mange vis. Kanskje kan vi lære noe av den blinde tiggeren, som sannsynligvis ikke hadde noen meritter å vise til. Han ropte ikke ”Jesus, se hva jeg har gjort. Hva kan du gjøre for meg?”. Men den fattige tiggeren ropte om barmhjertighet. Om miskunn, om et ønske om å bli godtatt og bli vist nåde til tross for den man er.

Hva roper vi? Når Jesus kommer forbi. Jeg tror vi trenger å rope om barmhjertighet.

I det Jesus stopper opp og ber den blinde tiggeren komme frem ville de fleste Hollywood manuser skrevet det slik at Jesus med ett gjorde slik at mannen kunne se. Men det skjer ikke her. Det er nesten som om man kan føle at Jesus piner den blinde mannen i det han stiller han foran seg og spør. Hva kan jeg gjøre for deg? Som om det ikke var klart nok fra før.

Kanskje kan det hjelpe oss til å tenke. Hva er det egentlig vi vil med Jesus?

Disiplene som ikke forstod meningen som var skjult for dem, må ha fått en liten aha opplevelse. Vi fikk lest fra Paulus brev til romerne at mysteriet som var skjult nå har blitt åpenbart gjennom evangeliet om Jesus Kristus. Den blinde tiggeren, Bartimeus, er ikke bare en konkret historie om hvordan blinde og fattige får synet og verdigheten tilbake, men en historie om hvordan alle vi som er blinde for troens mysterium kan få muligheten til å se og forstå, om vi vil.

Speil kan være en grusom ting. For noen er det der man ser det man aller helst vil skjule. For andre kan det være der man finner glede i resultater man har jobbet lenge for. Felles for mange er at det er i speilet vi finner verdien eller det som tar fra oss verdien i oss selv.

I det Bartimeus sier at han ønsker å få se møter han ikke et speil. I det den blinde tiggeren åpner øynene ser han verken resultatene av sine egne meritter eller feilene vi mange kjenner igjen, men han ser Jesus.

Hvor finner vi vår verdi? Jeg tror spørsmålet heller bør være, hvor leter vi?

I Jesus får vi ikke en verdi på grunn av hva vi har gjort eller på grunn av hvem vi er. Men vi får den fordi vi har turt å ha tillit til at han vil elske oss uansett. Kyrie Eleison. Jesus Kristus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg. La meg se - meg selv i deg.

På vei gjennom Jeriko vandret Jesus videre. Mot Jerusalem og korset. Mot den plassen der han skulle ta vår plass slik at all rettferdighet skulle skje og vår vei til Gud skulle bli åpnet. Dit fulgte Bartimeus.

Apologetikk er ikke et nyord i kristen tenkning, men det er et ord som er på vei opp og frem, det handler om å kunne forsvare sin tro. Forklare den og forstå den. Mange av oss har et behov for å forstå, for å kunne forklare. Jeg tror det er viktig, ikke minst i en tid hvor kirken og troen stadig møter nye forfølgelser.

Men Bartimeus videre vandring forteller oss kanskje den viktigste måten å forstå Jesu kjærlighet til oss. Nemlig ved å følge han. På den måten tror vi at mysteriet kan bli åpenbart for oss, slik det ble for disiplene, for Bartimeus og for alle som vil følge Veien, til Sannheten og Livet.

Fortellingen om Bartimeus, den blinde tiggeren, føles viktig i dag. I vår tid når kirkedemokratiet får overskriftene må vi alle bøye oss ned og rope ut vårt Kyrie.

Jesus Kristus, du Davids sønn. Ha barmhjertighet med meg, slik at jeg kan se meg selv i deg. Og følge deg dit du går.

Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd, som var, er og skal være, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.