En nyspisset blyant

Landvik kirke, 22.1

TMB

Landvik kirke gjennomgår en omfattende takreparasjon for tiden. Lekkasjene og råteskadene vil bli skjult under takstein og hvitmalt panel, men ett tegn er tydelig og vil påkalle vår oppmerksomhet: Den øverste delen av tårnet er dekket med ny kobber.

På avstand ser det ut som en nyspisset blyant.

Og det er nettopp det kirken skal være der den står ved livets veikryss. Et skriveredskap om livet og livets Herre.

Når vi nå også markerer reformasjonsjubileet og har tapetsert kirkeveggen med bilde av og bokstaver fra Martin Luther, er det talende tårn et tydelig tegn på hva det egentlig dreier seg om:

Tale til Gud og om Gud i menneskets hverdag og virkelighet.

Kirken er et sted å tale til Gud: å bringe livets små og store tildragelser frem for ham i bønn.

Denne troens hemmelighet åpenbarer Maria når hun i bryllupet i Kana med bønn i blikket setter det tomme vinbeger foran Jesus. Det første tegn Jesus gjør er midt i en bryllupsfest å redde vertens ære og slå an en undringens og forundringens tone.

Han gjorde vann til vin.

Av de begrene drikker vi ennå når vi dveler ved Ordet og drikker ved Bordet.

En nyspisset blyant skriver tydelige bokstaver. I kirka kan vi høyt eller stille sette ord på vår synd og vårt savn. I syndsbekjennelse og Kyrie eleison vaskes vår livstavle så Jesus kan skrive inn tilgivelse, oppreisning og fornyelse og gjøre oss lydhøre for budskapet fra og om Gud.

Det nybeslåtte kirketårn skal minne oss om «…en høy røst som sa: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud. ⁴ Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.»
⁵ Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» Og han la til: «Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne ord.» ⁶ Så sa han til meg: «Det er skjedd! Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden. Jeg vil gi den tørste å drikke av kilden med livets vann som gave.»

Uansett hvilke byggestillaser som står omkring kirken, hvilke reisverk og organisasjoner som står inni og bærer den, hvilke resolusjoner som kommer ut av den: er evangeliet og nåden at Gud i Jesus Kristus slår opp en bolig midt i blant oss.

Kristus alene, troen alene, nåden alene.

Solus Christus, sola fide, sola gratia.

Og Sola Scriptura. Skriften alene.

Den spisse himmelblyant skriver Alfa og Omega, alfabetets første og siste bokstav.

Ord om forsoning, fornyelse og fremtid, men også «troverdige og sanne ord» om fundamentet for våre liv. Derfor er tekstvalget på denne søndag fra Bibelens første og siste bok. Teksten fra Johannes Åpenbaring har vi lest, og i den første tekstlesningen for denne dagen heter det i 1 Mosebok: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem.»

Det er med glede jeg ser at Landvik kirke fornyes.

Det er med undring jeg ser at landets kirke står i ferd med å forandre fundamentet som ekteskapet er bygd på. Med sitt vedtak på det forestående Kirkemøte vil kirken bringes på linje med trender i vårt vestlige samfunn, men bryte like sikkert med den lære og det liv som 90 % av verdens kristne bekjenner seg til.

Jesus deltok i bryllupet i Kana. Gjennom hans korte leveår ser vi at han ikke satte grenser for sitt sosial liv, nei, han ble kjent for å ta bordplass der besteborgere og moralister holdt seg for gode til å gå inn. Jeg tror heller ikke at han i dag hadde gjort forskjell på kjønn for å delta i fest. Intet menneskelig er fremmed for vår Herre, og intet menneskelig er heller fremmed for hans frelsende omsorg.

Det er sant at Jesus skrev i sanden for å illustrere at noe skal bli borte i vinden og med nåden, men også sikkert at han ikke visket ut de ordninger som skal stå tross verdens skiftende vinddrag. «Jeg er ikke kommet for å oppheve, men oppfylle»

Snart rives byggestillaset omkring Landvik kirke.

Og alt ser ut som før.

Med ett unntak.

Et nytt spir.

Det er paradoksalt at akkurat denne søndag med disse tekster ble preludiet til et Kirkemøte til mer forvandling enn fornyelse av kirken.

For til varig fornyelse trenger vi forkynnelse som ikke henter ordene i vår tid, men for vår tid fra den evighet som bryter inn med ordene: «Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden. Jeg vil gi den tørste å drikke av kilden med livets vann som gave.»

Og det spiret taler fortsatt i landets kirker.

Og fornyet i Landvik kirke.

«Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud fra evighet til evighet»