2. søndag i åpenbaringstiden
Eide kirke, Jostein Ørum
I mange år har jeg hatt et lite ikon på
nattbordet, en billig kopi. Selve bildet er falmet og limt skjevt på den lille
platen. Det kostet meg syv kroner i et egyptisk kloster, men ligger på
nattbordet for å minne meg om noe jeg ikke har råd til å glemme.
Motivet viser to menn i en elv. Den ene
mannen er kledd i en kamelhårskappe. Han er i ferd med å døpe den andre. Jesus
har kommet for å bli døpt av Johannes i elven Jordan. En due flyr over de to,
og en stemme sier: Du er min sønn, den
elskede, som jeg har glede i.
Dette er en av
Bibelens mest intime fortellinger. Vi blir vitne til det innerste og dypeste i
et forhold. Det kjennes nesten like intimt som når David ser Batseba på taket,
eller når Rut kryper under teppet til Boas. Men her er det forholdet mellom Gud
Fader og hans sønn som annonseres for all verden. Vi får se inn til det
innerste i Gud selv. Og der finnes det bare kjærlighet.
Dette er det
første som hender i Jesus offentlige liv. Alt som hender etterpå, henger uløselig
sammen med det som skjer i elven denne dagen. Om vi leser noen linjer videre, ser
vi Jesus dra alene ut i ødemarken, til den aller siste forberedelsen før den
store oppgaven. Der venter nærkamp med ødeleggelseskreftene. Det er ikke en
flankekrig. Den utkjempes i sentrum. Kampen står og faller med Jesu
selvforståelse. Han blir fristet til å tro at han er en annen.
Du er den som
gjør steiner til brød, sa stemmen. Du er den som kan hoppe ned fra tempelet, sa
stemmen. Du er den folk skal bøye seg for, sa stemmen. Da kunne Jesus vite og
si: Nei, jeg er ikke det, jeg er den elskede.
Jesus visste med
seg selv, før han gikk inn i ørkenen, før han gikk ut til alle menneskene, før
han møtte medgang og motgang, at han var Guds elskede. Resten av livet måtte
han tviholde på denne identiteten. Når man vet at man er elsket, lar man seg
ikke så lett lure av ros og ris og seiere og tap. Guds kjærlighet er
fortellingen om hvem Jesus er, men også om hvem vi er.
Legg merke til
rekkefølgen: Det var ikke slik at Jesus først bekjempet fristelsene, før han så
kom til Jordan, ble døpt og fikk høre at han var elsket. Det var motsatt: Jesus
kom til Johannes for å bli døpt og fikk høre at han var elsket. Deretter dro han
ut i ødemarken for en førti dagers kamp, som han gikk seirende ut av. Legg
merke til rekkefølgen.
Det var den
elskede som overvant, ikke overvinneren som ble elsket. Kjærligheten er ikke en
belønning. Kjærligheten kommer før det.
Kjærligheten er
ballast, ikke belønning.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar