Såmannssøndag

Østerhus arbeidskirke 

ØK

Hva hører du?

I dagens evangelietekst møter vi på mange måter to forskjellige tekster. Først hører vi om den store folkemengden som samlet seg rundt Jesus og hørte han fortelle dem en lignelse.

Lignelsen om såmannen er en kjent og kjær lignelse for mange. For de av oss som helst forbinder grønne fingre med 90-tallsfilmen ET, og ikke har begrep på agronomi, er det lett å tenke at såmannen må enten lide av overflod eller ubetenksomhet. Ikke bare kastes såkorn i tornekratt og på veien, men også på stengrunn. Hvorfor sår ikke såmannen bare i den gode jorden?

På mange måter kan lignelsen oppleves enkel, i hvert fall sammenlignet med andre lignelser Jesus bruker. Kanskje var det også en del av tilhørerne som tenkte det samme. Som trodde de hadde forstått.

Det er da Jesu ord røsker tak i oss. Som en stemme fra fordumstid roper Jesus ut.

”Dere som har ører å høre med, hør!”

Ordene fra profeten Jesajas kallelsestekst i boken med det samme navn, kapitel seks. Handler om profeten som fikk et oppdrag fra Gud om å fortelle folket om den tiden da de skulle høre og høre, men ikke forstå. Da de skulle se og se, men ikke skjønne. Da Jesus bruker ordene fra Jesaja forteller han folket at de kanskje ikke har forstått det som syntes så åpenbart.

Jeg tror det er et viktig budskap til også til oss i dag når vi hører Jesu ord. Det går an å høre Jesu ord, men likevel ikke ta i mot det og forstå det.

I neste avsnitt av fortellingen når Jesus forklarer lignelsen til sine disipler går det opp for oss at det ikke er såmannen historien handler om, men såkornet, Guds Ord. Og hvordan det blir tatt i mot.

Eivind Skeie, som var i Landvik kirke for noen uker siden, skriver i en kommentar til dagens tekst at det er en stor fare for at vi i vår opplyste tid ikke lenger lytter til evangeliet slik Jesus tegner det opp for oss i Bergprekenen.

”Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres. Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden.”

Hvordan hører du Ordet?

Er muligheten der for at vi i all vår dannelse og med all vår utdannelse gjør oss selv til herre over ordet, fremfor å la Ordet, Guds Ord, bli Herre over oss. Martin Luther sier det så vakkert og likevel så dramatisk: Min samvittighet er fanget i Guds Ord.

Tør vi høre evangeliet som en som er fattig i ånden? Som en som sørger, eller en som ydmykt bøyer seg for Gud og lar sin samvittighet bli fanget?

Det neste som skjer i fortellingen er altså at Jesus forklarer lignelsen til sine disipler.

”Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter.”

Jesus inviterer disiplene inn i en ny forståelse, han gir dem en åpning. Og han åpner opp evangeliet for oss alle.

Det er verdt å stoppe opp å tenke over to ting.

For det første er disiplenes opplevelse av Jesus og hans nærvær noe annet enn hva vi kan oppleve i dag. Vi kan ikke se, høre eller kjenne, slik disiplene kunne.

Men vi tror likevel at vi kan møte Jesus og at han kan åpne opp evangeliet også for oss i dag, men hvordan? Den oppstandene Jesus er den Jesus som kommer oss i møte når vi sitter alene hjemme, i et fellesskap med andre, i en gudstjeneste eller i mangel på andre redninger vender oss til Bibelen og lar han komme til syne. Det er med andre ikke likegyldig hvordan vi forholder oss til den eneste sikre veien som fører fra hans tid, verden og virkelighet og over til vår tid, verden og virkelighet.

Hva betyr det å ta Bibelen i hendene, åpne den opp og ta den på alvor?

Når Jesus forklarer lignelsen lar han det ikke være noen tvil om såkornets kraft. Kraft til å spire, hvor enn det treffer. Vi hørte fra Paulus brev til Hebreerne at Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Men hva er så forskjellen på det som vokser opp og det som visner?

Det første bildet er et bilde som i vår tid og i vår moderne verden kan være vanskelig å forstå, og kanskje er det heller ikke det viktigste. Såkornet som faller langs veien er de som tar i mot det, før djevelen kommer og tar det vekk. Det forteller oss noe om det store og dramatiske i troens mysterium. En åndskamp, på liv og død. En kraft som ikke ønsker at Ordet skal vokse. Det er ikke alltid like lett å verken forstå eller gripe, men utfordrer oss selv til å gripe ordet når det kommer og holde fast.

Det andre bildet er de spirene som dør fordi de mangler røtter. En av de sterkeste opplevelsene jeg har hatt som ungdomsprest i denne menigheten var i et vær som lignet litt på det vi har sett de siste dagene. I en lavo oppe på Vegårtun satt over 20 ungdommer med vidåpne øyne mens den lille biskopen fra Egypt tittet frem mellom røyklaget, etter at undertegnede hadde brukt litt for mye tennveske på litt for liten tid.

Men ungdommene lyttet og biskop Thomas talte til deres hjerter.

”Det handler om røtter. Om å tørre å la seg rotfeste i troen. Finne et holdepunkt i tilværelsen, noe som står støtt når vinden blåser og livet ser ut til å velte. Det er da Jesus gir oss grobunn til å bli stående.”

Biskop Thomas utfordrer oss også gjennom bildet av hans eget tre i Egypt, det er ikke like høyt som deres tre, sier han, men vi har røtter som gjør at vi står fast, uansett.

Hvor har vi plantet våre røtter? Tør vi la Guds ord være det som rotfester oss? Og klarer vi å la røttene være det som definerer oss fremfor vår høyde?

Det tredje bildet Jesus gir svar på er såkornet som faller i tornebuskene som representerer våre bekymringer, vår rikdom og vår nytelse, alt dette hindrer veksten, og gjør at vi ikke kan bære fullmoden frukt.  

I det siste bildet, av den gode jorden, forteller Jesus oss hva som skal til. For å vokse, slå rot og bære frukt.

 For det første: De som er i den gode jorden er de som hører ordet. Jesus kan knapt være tydeligere, for å kunne vokse som kristne, for å kunne la såkornet spire og slå rot må vi høre.

I lys av at det er 500 år siden Luther startet reformasjonen og etter hvert gjorde Guds Ord tilgjengelig for alle mennesker, er det akkurat det Jesus utfordrer oss på. Vi må høre. Og ta i mot. Vi må stille oss selv i en posisjon, på en plass, i en menighet hvor vi kan få høre Guds Ord. Vi må slå et slag for bibellesningen, og for fellesskapet rundt den.

For det andre gir Jesus oss et bilde på et fint og godt hjerte. Nemlig det som tar vare på Guds ord. Det som tar i mot det, og som grunner på det. Det som lar det slå rot også i sitt hjerte og i sin sjel. Det må vi be om, om hjelp til å ta vare på og om hjelp til å la det være det som definere våre hjerter og våre liv.  

Gjør vi dette, sier Jesus, så vil vi være utholdende og bære frukt. Vi vil kunne skape tro, i oss selv, i mennesker rundt oss og i den verden vi lever. Slik at alle folkeslag kan bli hans disipler, og følge han.

Dagens tekster handler om røtter, og om linjer, om løfter om det som skal slå rot og om det som skal spire og vokse til et nytt liv.

”slik er mitt ord” – kunne vi høre fra Jesaja kapittel 55.

Det, ”som går ut av min munn:

Det vender ikke tomt tilbake til meg,

men gjør det jeg vil

og fullfører det jeg sender det til.”

Slik lyder Herrens ord, sendt til oss – slik at vi kan være utholdende og bære frukt, i Jesu navn, Amen.