1. juledag

1. juledag, Landvik kirke TMB

«Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom, der samles mine tanker som i sin hovedsum.»

Slik synges julens budskap og tegner et bilde av en bygning som rammes inn i vårt kjære kirkebygg.

Og hus og hjem er bilder som bærer en sterk mening. I takknemlighet over å ha og smerte over å ha mistet. Derfor er julen denne blanding av takk og akk. Med bakteppet av tusener av ødelagte hjem i det land der Kvirinius var landshøvding engang.

Mange har brukt metaforen om å komme hjem til jul, midt i en verden av hjemløshet. Chris Rea: «Driving home for Christmas»

Maria Mena likeså:  «I can tell you where I’m from And who loved me to life»  og i refrenget "I wanna go home for Christmas/Let me go home this year/I wanna go home for Christmas/ Let me go home this year"

Juledagens tekst lyder:

Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet. Joh 1,1-14

Salmedikteren Brorson gir sin tolkning slik:

«Hvi lot du ei utspenne en himmel til ditt telt og stjernefakler brenne, å store himmelhelt? Hvi lot du frem ei lyne en mektig englevakt, som deg i silkedyne så prektig burde lagt?»

 «6 En spurv har dog sitt rede og sikre hvilebo, en svale må ei bede om nattely og ro, en løve vet sin hule hvor den kan hvile få—skal da min Gud seg skjule i andres stall og strå?»

En av verdens mest kjente arkitekter hette Antoni Gaudì. (1852 – 1926).

Ingen annen arkitekt har så mange bygg på Unescos verdensarvliste som den spanske arkitekten; 10 i tallet.

Han kan gi noen kommentarer til julens budskap i dag: det heter i Ordspråkene som vi nettopp hørte: om Visdommen som var byggmester hos Gud før verden ble til; det var Jesus tømmermannsønnen som var arkitekt da jorden ble skapt, og i evangeliet hørte vi om denne arkitekten som «Ordet som tok bolig i blant oss»

Det står egentlig: «Slo opp sitt telt…» knapt en stjernearkitekt verdig?

Eller kanskje hemmeligheten ligger akkurat det for arkitekten også bak stjernene ?

Og det passer å bruke noen byggebilder når Landvik kirke er rammet inn av stillas denne julen. Tak og tårn repareres.

Ny kobber får tårnet til å se ut som en nyspisset blyant.

Antoni Gaudì  var sønn av en koppersmed, men ble den store arkitekten som tegnet  Sacrada Familia: av noen kalt et monsterbygg, av andre et underverk.

Fjerde søndag i advent besøkte jeg  Barcelona og inntrykkene fra den gedigne katedralen gav inspirasjon til å bygge denne preken.

Det kunne være inspirasjon nok at kirken heter Sacrada Familia: Den hellige familie, når vi allerede har slått an julen med et Hommedal Tidende med tema: Den hellige familie slik våre egyptiske venner er så sterke til å understreke.

 Og familiebildet er holdbart og hellig.

Antoni Gaudì ble aldri gift, men viet livet til å tegne og bygge.

Og han skapte små detaljer og usannsynlig høye tårn.

Sacrada Familia skal ha 18 tårn og 90 år etter hans død er de ennå under bygging; ett tårn for hver apostel, ett for hver evangelist, ett for Maria og Jesus-tårnet som planlegges ferdig til 2026:

Det bli 170 m. høyt; så høyt som Imenessadelen.

Gedigent. Stort. Flott. Talende.

Men det er ikke det største.

For meg er det noe ennå større ved Antoni Gaudì som har krøpet meg under huden.

Han var en hengitt kristen hele sitt liv, og han viet sitt livsverk til å prise Gud vår Skaper og Jesus vår frelser. Han levde enkelt, gav bort sine honorarer, var så simpel i klesveien at han kunne forveksles med av gatens slitne gutter.

Den 10 juni 1926 er han på vei til morgenbønnen og blir påkjørt av en trikk og blir liggende død på gata. Men fordi han til forveksling ligner en tigger, en uteligger får han ikke den hjelp han trenger og bragt til hospitalet.

Selv politiet kjenner ikke igjen byens berømte arkitekt!

I Gaudi-museet så jeg sist søndag papirene på det rettslige etterspill fordi han ikke fikk den hjelp han skulle ha hatt.

Han fikk en gravferd som var en konge verdig. Han var hele Barcelonas yndling. Hadde nok gått Messi en høy gang.

Men han ble ikke gjenkjent i sin død!   

¹⁰ Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke.  ¹¹ Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. «

Den store arkitekt, Jesus Kristus, blir ikke gjenkjent på våre gater og streder, han som det står skrevet om:  ²³ Fra eldgammel tid ble jeg formet, i begynnelsen, før jorden ble til.       
 ²⁴ Jeg ble født da dypene ikke fantes og de vannrike kildene ikke var til.  ²⁵ Før fjellene var satt på plass, før høydene ble jeg født.  

     

Hvorfor er det sånn?

Det ligger et mørke over jord.

En uforståelig realitet som vi kjenner i våre liv og bekjenner i vår syndsbekjennelse. En ondskap som får navn når den fortettes som verst: Aleppo. Men vårt minne er kort så derfor for å sette noe i et perspektiv: Etter Hiroshima er intet som før.

Jeg kan ikke fatte eller forklare.

Bare forkynne.

Forkynne det jeg har fått.

Ikke bare det jeg har forstått.

At arkitekten, frelseren er her og dette bygg er til for å få øyne til å se ham.

Den ille tilredte arkitekt under trikkens hjul var ikke til å kjenne igjen, og Vår Herre hadde heller ikke en skikkelse som folk hadde behag i skriver profeten Jesaja.

Jesus er å se i verdens små, skadde, slitne, synderne, syke.

Og derfor er det også gjennom min synd, min smerte at jeg møter Han som kommer med sin herlighet.

Han er ikke først og fremst nærmest i det høyeste, kneisende tårn, men i ruinhaugen etter det som falt ned omkring meg eller i meg.

Dette kalles korsteologi.

Dens motsats er herlighetsteologi.

Som et preludium til 2017 der vi skal markere 500 år siden Luther slo opp noen teser på en  kirkedør, løfter vi frem disse ordene korsteologi/herlighetsteologi

Sagt på en enkel måte: ser jeg Gud best i lys eller i mørke?

Svaret er: i mørket.

Det er der lyset gjør en forskjell.

En lyspære som skinner i stua di vil på høylys dag knapt merkes, om natten utgjør den hele forskjellen. ⁹ Det sanne lys, om lyser for hvert menneske, kom nå til verden.

Dette lys, denne herlighet, glansen fra det høye tar bolig i blant oss. Og hvor og hvordan bor Jesus? Hvordan og hva er bygget? En tømmerkirke fra 1825, men stein i grunnmuren fra det 12 århundre? En katedral med 18 tårn på UNESCOs verdensarvsliste?

Ja, Gud gi at hans hus og Ånd er her, men ordet som brukes for Vår Herres bosetting på denne jord er et verb som betyr å «slå opp sitt telt».

Et hus står kortere eller lengre tid, et telt betyr bevegelse. På vandring videre.

Og en blafrende teltduk er også uttrykk for det sårbare.

Og denne jul mens bilder av flyktningetelt blander seg med bildene av kirkene og katedralene landet rundt og verden over der julen ringes inn: Han slo opp sitt telt blant oss.

Julens budskap er at Jesu er nær med sin herlighet midt i denne blodstenkte, korsmerkede verden og virkelighet. En herlighet som ikke er et skinnende lys som fjerner mørket, ikke ennå, men et lys som skinner I mørket. I den vidunderlige serien Snøfall på barneTV i NRK, går hovedpersonen Selma sammen med to venner skremte gjennom den kalde dystre skogen som heter Mørke, på leting etter bestefar Julius som er bortført, og plutselig stopper Selma: «Hysj, jeg hører hjerteslag. Det er hjerteslagene til bestefar».

Jul er å høre hjerteslagene; slik vi skal avslutte gudstjenesten i dag med å synge: «Vår byrde vil du bære og ta vår tyngste vakt. Du skal beseire mørket med kjærlighetens makt.

Vi åpner oss for gledens ord! Vi ser deg, barn, og hører Guds hjerteslag på jord.»

Det høres et virvar av lyder fra byggingen av en av verdens mest berømte kirker i Barcelona.

Det høres hammerslag i det ny kobber festes til tårnet på Landvik kirke.

Og midt i alle lydene av menneskelig aktivitet hører vi lyden av hjerteslag – ditt eget – pusten hos din neste…når du blir stille kan du høre og merke…og takke.

Og i stillheten skal vi også høre og fornemme Guds byggende hjerteslag der han reiser en kirke på to ben.

Dine.

  7 Akk, kom, jeg opp vil lukke mitt hjerte og mitt sinn og full av lengsel sukke: Kom, Jesus, dog herinn! Det er ei fremmed bolig, du har den selv jo kjøpt, så skal du blive trolig her i mitt hjerte svøpt.

8 Jeg gjerne palmegrene vil om din krybbe strø, for deg, for deg alene jeg leve vil og dø. Kom, la min sjel dog finne sin rette gledes stund, at du er født herinne i hjertets dype grunn!