17 Mai, Eide kirke

11 På reisen til Jerusalem dro Jesus gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea. 12 Da han var på vei inn i en landsby, kom ti spedalske menn imot ham. De ble stående langt unna 13 og ropte: «Jesus, mester, ha barmhjertighet med oss!» 14 Han så dem og sa: «Gå og vis dere for prestene!» Og mens de var på vei dit, ble de rene. 15 Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt frisk. Han lovpriste Gud med høy røst, 16 kastet seg ned for Jesu føtter med ansiktet mot jorden og takket ham. Denne mannen var en samaritan. 17 Jesus sa: «Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? 18 Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?» 19 Og han sa til ham: «Reis deg og gå! Din tro har frelst deg.»  Luk 17,11-19

Tre T-er til dagen

T for Tilhørighet

Dagen for tilhørighet. Ny tilhørighet. Over flere ti-år har grenser blitt bygd ned. Vi reiser over store deler av Europa uten pass. Schengenavtalen fikk status som det frie reiselivs grunnlov.

Teknikken ble en utfordring for nasjonale og kulturelle tradisjoner: på godt og vondt:

200 millioner mennesker ser det samme musikkprogrammet som i år ble et interessant apropos til tilhørighet når det går rett inn i det politiske spillet mellom Russland og Ukraina.

På vår nasjonaldag spennes vår tilhørighet til et land, til farger vi kjenner, til en historie vi prøver å holde levende, inn i den store verdensveven, World Wide Web; WWW.

Jeg satt her om dagen og snakket med en av de eldre fra de øvre bygde i Landvik: hele søskenflokken hadde funnet seg ektefelle innen an radius av 3 km.

Nå tenker du deg om før du snakker til fremmede på gata i Grimstad, hvilken språk skal de gå i? Og byggmesteren som gjorde et arbeid i prestegården for noen måneder siden måtte tale svært artikulert til sin gode medarbeider fra det fjerne Østen.

Det er dagen for tilhørighet.

Og i denne verden av nye trender og tråder for tilhørighet søker mange etter rottrådene i vår egen historie.

Helt naturlig og godt og vel.

Og slik kunne jeg vel kåsert lenge og kanskje til dels vel om tilhørighet….men det er en tekst som taler til oss…om nettopp TILHØRIGHET.

Jesus beveget seg i grenselandet mellom Samaria og Galilea: og følelsen av tilhørighet var like sterk som den var ulik på begge sider av grensen.

Galilerne: jødene, bevisst sin egen historie, Abrahams barn

Samaritanerne: en pariakaste med røtter tilbake til folkevandringen da jødene ble sendt i eksil.

Ti spedalske som kom mot ham.

Vi kan lese av historien at de sannsynligvis var både jøder og samaritanere.

Men når du er syk er nasjonal og etnisk tilhørighet underordnet.

Det er dagen for tilhørighet.

Men der er en grunnleggende tilhørighet som går utenpå hudfarge, språk, legning, livshistorie: tilhørigheten til det å være til som et menneske av kjøtt og blod: med de samme lengsler, samme grunnleggende behov, samme angst for det ukjent, samme smil og samme salte tårer.

Inn i den taler Jesus om sann tilhørighet. Den sant menneskelige.

Inn i nasjonal stolthet

og internasjonale stridigheter…og smerteflater

T for Takk

Der er noen underlige paradokser i verden; noen tankekollisjoner: det har vært de store krigene som har ført til teknikkens store sprang fremover, det er misnøye som er drivkraften i sosiale forbedringer i samfunnet, det er klagesangen som fører til jubel over utjevning av urettferdige arbeidsforhold.

Vi konstaterer det. Med undring.

Og konstaterer også at det er takken som er drivkraft og mål i dagens tekst.

10 spedalske blir helbredet.

Tenk deg takknemligheten over 10 som opplevde at svulsten var godarted, en pose med vann.

I det første øyeblikk eksploderer livet i en ubeskrivelig takknemlighet.

Men det er noen underlige paradokser i verden; noen tankekollisjoner: takknemlighet tørker ut nesten like fort som lettelsens tårer.

Det er dag for tilhørighet.

Og dag for takknemlighet: over land og folk, over fred og frihet, over velferd og velstand, over så vakre maidager at det nesten tar pusten fra oss.

Men å lære en himmelsk takk når verdens  «utakk» er lønn.

Og å lære takk fra uvented hold: «Jesus sa: «Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? 18 Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?»

T og tro – T for kors

Man kan klage seg til bedre lønn, mase seg til et svar, gråte seg til belønning, men antagelig bare takke seg til en tro som bærer når klagen, maset og gråten ikke når frem.

For livet er mer enn vakre maidager, mer enn høystemte nasjonale følelser, mer all den velferd vi bor, lever og kjører i, ja, faktisk mer enn det gode sunne liv uten sykdom: Det er å gi Gud ære!

Takk er ikke bare lettelsen over det jeg fikk, men tilhørighet til Han jeg fikk det fra.

Det handler om å takke seg til tro.

Så enkelt og så vanskelig på en gang.

Der er noen paradokser i verden, noen tankekollisjoner.

Vi kan kalle dem kors i livet. Det er et crux i livet, heter på latin.

Men fellesnevneren for tilhørighet, takk, tro er en t.

Den likner mistenkelig på et kors.