Stillhetens sannhet?

Søndag før pinse, Østerhus Arbeidskirke

Ørjan Kronheim, 1.Kong 19,3b-19, 1.Joh 5,6-12, Joh 16,12-15

Historien om Elia som venter Herren er sterk. Og kanskje gjenkjennbar for mange.

For da Elia gikk for å møte Gud trodde han kanskje som meg at han skulle komme i stormen. Den som knuste klipper og kløyvde fjell. Eller i det minste i jordskjelvet eller ilden som fulgte.

Men Herren kom ikke i noen av dem. I stedet var det i den skjøre stillheten at Elia stod i huleåpningen og trakk kappen for ansiktet, før han hørte røsten som sa hans navn.

”Elia, hvorfor er du her?

Jeg pleier ofte å si at jeg elsker stillheten. Noen av oss frykter den, og kanskje mest av alt frykter vi den pinlige stillheten. Den som ingen ende vil ta og som for noen kan utløse spasmer langt utover det karismatiske menigheter kan vise til. Det gjør rett og slett fysisk vondt for mange. Mens andre dyrker den stille stund. Stunden til ettertanke og refleksjon.

I en bibelgruppe jeg har med noen ungdommer her i menigheten pleier jeg bryskt å si, noe påtatt kanskje, at om ikke de bidrar med tanker, spørsmål og refleksjon til det vi leser, så er det helt greit. Men da blir det stille. Jeg har ingenting i mot en stille stund. Pinlig eller ei.

Som regel brytes stillheten før jeg har rukket å trekke pusten igjen.

Det er noe med stillheten som er litt inntrengende. Stillheten utfordrer oss. For noen ligger kanskje utfordringen i å slappe av. I en hektisk hverdag, selv om vi strengt tatt jobber mindre og aldri har hatt mer fri enn nå, så har vi heller aldri vært mer slitne. Stillheten utfordrer oss til å finne hvilepulsen.

Stillheten kan også utfordre oss til å tenke. Til å reflektere og av og til kan stillheten være så invaderende at den tvinger oss til å snakke. Til å ta en konfrontasjon. En konfrontasjon med oss selv, med omverdenen, og kanskje mest av alt er konfrontasjonen et slag mellom det livet vi lever, og i sannhet det livet vi ønsket vi hadde.

Evangelieteksten i dag er hentet fra Johannesevangeliet og er ikke mindre antennelig enn at den omhandler den Hellige Ånd. For mange utløser den Hellige Ånd et spørsmål som lyder som ”hvem, hva, hvordan?” Den Hellige Ånd er for noen det man holder på med i diverse pinsemenigheter, en hånd i været og et halleluja som sitter relativt løst. Her tør vi nesten ikke snakke om hva den Hellige Ånd kan gjøre, hva han vil eller hvem han er.

Jesus forteller sine disipler at det ikke er alt disiplene kan bære nå. Det er mye han vil si dem, men han vil sende dem en veileder. En som skal herliggjøre ham. En som skal lede dem til sannheten.

Ofte er det ting vi ikke mennesker kan bære. I vårt forbrukersamfunn har jeg merket det den siste tiden. Jeg klarer ikke bære to 8packs med Pepsi Max, ikke alene. Men det finnes verre ting man ikke kan bære selv. For noen er det samlivet som ble for tungt, selv om man var to som delte. For andre ble livet slik at man valgte å slutte å bære, så vekten ble sorg på andres skuldre. Noen sliter med åpenlyse sår, mens andre verker i det skjulte.

Sannheten om livet, både i det nære og i det større bildet er for mange dramatisk. Og ofte er det i stillheten at sannheten som er for tung å bære kjennes som tyngst.

Kanskje var det noe vi ikke forstod eller som vi ikke maktet å gripe. Kanskje var det noe vi hyttet med neven mot, eller stille fornektet det som gikk inn.

Når livet er som verst kan sannheten være det siste vi vil høre.

Elia som fant Herren i den skjøre stillheten kan være et eksempel på hvordan Sannheten ikke alltid er slik man forventet. Jesus sier at det er han som er Sannheten, Veien og Livet. I Jesus har sannheten fått en forløsende skikkelse. Den sannheten som vi av og til frykter har fått et mildt ansikt og et evig kjærlighetsblikk som møter oss mennesker.

Den Hellige Ånd er kommet for hjelpe oss å forstå. For å åpne våre øyne slik at vi kan se og forstå. Slik at vi like mye som vi griper også kan bli grepet av han som vil føre oss på den veien som fører til livet.

I dåpen merkes vi alle med korsets tegn, vi bruker store ord om det som skjer. Vi snakker til dere foreldre og faddere om et hellig ansvar. Om den forløsende kraft som skal komme og sette alt i rette stand.

Og selv om jeg tror ord som er så store, likevel blir små i møte med den sannheten som Jesus er rommer de likevel en dimensjon som vi ikke alltid forstår. Det er også en del av mysteriet. Om troen. Om livet. Om døden. Og oppstandelsen.

Men i dåpen tror vi også at Gud gir oss den Hellige Ånd.

En veileder. En talsmann for han som er gått føre og skapt vei i seg selv for alle oss som kommer etter. Vi står ikke igjen med alle ordene vi ikke forstår, med alt vi ikke kan bære, men vi står igjen med en som skal føre oss frem og gjøre klart for oss hvem Jesus er. En som skal lede oss, ja, veilede oss, til Sannheten.

Elia møtte sannheten i stillheten. Noen av oss vil møte den i jordskjelvet, i stormen eller ilden. Men på grunn av den Hellige Ånd, på grunn av den visdom han gir oss vet vi at vi ikke trenger å frykte. Verken stormen, jordskjelvet, ilden eller stillheten – for i den møter vi Jesus. Han som er Sannheten. Han som ble korsmerket, ikke med myke fingre, men med nagler.

I Sannheten, og alt vi frykter møter vi en som vet hva det vil si å smerte, å glede seg, å være, fordi han er den eneste som i sannhet har vært.

Et sant menneske.