lørdag 24. desember 2016

Lys i mørket

Julaften, Østerhus ØK



Hva ønsker du deg?
Eller, hva behøver du?


I år har jeg ønsket meg sokker. Det handler ikke om at det er synd på meg, som er blitt så gammel, så kjedelig, eller så lite oppfinnsom at alt jeg kan tenke meg er noe å tre over tæra. Det handler om at jeg trenger sokker.

Ja, ikke bare har jeg ønsket meg det, men jeg forventer det.
Jula handler mye om forventninger.
Om det som skal komme.

For mange er maten det store. Jeg holdt på å si i gamle dager, men til og med da jeg var mindre, og ikke bare i kalenderbetydningen, ble ikke julekakene satt ut før julaften, eller kanskje lille julaften. I år er jeg allerede gjennom et par bokser med risboller, silkekaker og hjemmelaget marsipan. Og det har vært nydelig. Men kanskje sitter det noen her enda, som har gjort slik den gamle skikken forteller. Spart litt på pålegget, kuttet ned på smørret, mens det eneste de kan tenke på nå er ribbe. Veltet i fett, brunsaus og tyttebærsyltetøy. Forventinger handler ofte om hva man gjør det til selv.

For andre er presangene det viktigste. Hva man gir og hva man får har mange forventinger knyttet opp mot seg. Men det er ikke alltid man ønsker eller forventer det man behøver. Og det er heller ikke alltid man behøver det man ønsker.
I år har jeg som sagt gått høyt ut med sokkeplanen min, målet er å skape revolusjon i sokkeskuffen, ut med det gamle, inn med det nye. Derfor har jeg selv ikke fått det tydelig formulerte spørsmålet om ønskeliste. Har du?

I så tilfelle, hva står det på din? Kanskje er det et platt poeng, eller kanskje er det interessant, men noe jeg har tenkt på er det faktum at vi sjeldent ønsker oss noe vi har. Eller om ikke like sjeldent, men fremdeles en bemerkelsesverdig ting å gjøre – er å ønske seg noe man har fått før.
Det er som om  hver gang ønskelisten skal fylles ut skal vi liksom finne opp kruttet på nytt? Jeg har selv gjort det, latt alle mine ting og duppedingser måttet skrive seg inn i manntallet for å se hva som mangler – eller i det minste hva som kan føyes til.
Det må liksom være noe nytt, noe annet. Går det egentlig å ha en forventning til noe man har fått før?

Dagens første lesetekst handler også om forventninger. I Jesaja kapittel 9 kan vi høre profeten tale om han som skal komme. Han som er oss gitt.

          For et barn er oss født,
          en sønn er oss gitt.
          Herreveldet er lagt på hans skulder.
          Han har fått navnet
          Underfull rådgiver, Veldig Gud,
          Evig far, Fredsfyrste.
         
Profeten Jesaja forteller oss hva vi kan forvente oss, han forteller oss hva som skal komme, og han forteller oss hvem som kom. Men han forteller også noe annet, for i vers 2 får vi høre hvordan Jesaja beskriver rammen for de forventinger som blir lagt.

         Det folket som vandrer i mørket,
          ser et stort lys.
          Over dem som bor i dødsskyggens land,
          stråler lyset fram.

Det er ikke nødvendigvis vanskelig å se mørket i blant oss, i verden, i dag. Om det er bomberegnet i Aleppo, terroren mot våre trosssøsken i Egypt, eller annen meningsløs vold, terror, krig og urett. At verden er mørk er ikke vanskelig å argumentere for, men hva med meg? Vandrer jeg i mørket slik Jesaja profeterer– eller er jeg bare en tilskuer til mørkets frembrudd over andre himmelstrøk? Spørsmålet er; hvilket lys trenger jeg?

Forventinger handler mye om hvor du er selv? Det er klart har du ikke spist smør eller annet enn servelat de siste 24 dagene er forventningene sannsynligvis større til årets julemiddag enn dersom du har proppa i deg julekaker til det omtrent tyter ut av ørene. Men hva så med mørket? Lever vi så opplyst at håpet om han som er verdens lys ikke har jord å gro i. Har vi det kanskje så godt at forventningen om en frelser omtrent blir ubetydelige. Eller, ikke ubetydelige, men de gjelder i alle fall ikke for oss. Men for dem.

Å bekjenne at man er i mørket har blitt en vanskelig vei å gå for mange. Det strider liksom mot alt det vi moderne mennesker står for. Strider mot tanken om at vi skal greie oss selv, at vi skal lyse opp vår egen vei. Det ligger for mange et nederlag i det å ikke greie det selv. Og det skal vi ta på alvor. Men kanskje handler det også om forventninger. Ikke bare til jul, mat og presanger – men til livet selv.

Kanskje har du opplevd at dine forventninger ikke slo til. At livet ble litt annerledes enn den planen du la noen år tilbake. Det kan være forholdet som gikk i stykker, eller kjærligheten du fant på den merkeligste plass. Det eneste som sannsynligvis er sikkert er at forventningene du hadde til livet – handlet om hvor du var da.

Det folket som vandrer i mørket,
Ser et stort lys.
Over dem som bor i dødsskyggens land,
Strålet lyset frem.

Det er ikke vanskelig å forvente noe av lyset, men hva forventer man av mørket?
Det eneste som er sikkert når det blir mørkt, er at dersom det er lys vil du se det.
Den som sitter i mørket vil kunne se lyset i hver en krok. Mens den som selv tenker at han sitter i lyset, vil kanskje bare se mørket rundt seg.

Julens budskap er budskapet om gaven som vi allerede har fått, men som vi likevel kan forvente oss noe fra. Det er budskapet om Han i det høye som strakte hånden ut til oss i det lave. Det er budskapet om Gud som ble menneske – og om lyset som skinner i
mørket.

De viktigste gavene, de viktigste ordene er ikke de vi finner på og som er nye hvert år, men det er de ordene og den gaven som blir gitt oss hver dag.
Som historien om den gangen Keiser Augustus sendte ut befaling om at hele verden skulle innskrives i manntall.

Julen handler mye om forventning. Om det man ønsker seg, som ikke alltid er det man behøvde. Mitt håp er at dette ble jula hvor julematen smakte slik du forventet, om du har fastet eller proppet eller om det er gris eller sau .  Og så håper jeg det ble jula hvor du fikk de sokkene du ønsket deg og det ble en felles sokkerevolusjon i Østerhus, Holvika, Støle og omegn,

Og til slutt så ønsker jeg at dette ble jula hvor det vi virkelig behøvde, var han som er lyset i vårt mørke. Han som elsker oss og han som er den frelseren vi allerede har fått. Han som er i går og i dag den samme, ja, til evig tid.

          For et barn er oss født,
          en sønn er oss gitt.
          Herreveldet er lagt på hans skulder.
          Han har fått navnet
          Underfull rådgiver, Veldig Gud,
          Evig far, Fredsfyrste.

Jesus sier; Jeg er verdens lys, den som følger meg, skal ikke vandre i mørket – men ha livets lys.

Kanskje var det ikke det vi forventet eller ønsket oss – men kanskje er det akkurat det vi behøver.


Amen

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar