En u-sving hjem

Bots og bededag

TMB, Landvik kirke

Jeg vet knapt noen tydeligere trafikkvarsling  enn den som står i rundkjøringen ut på E 18 på Morholt, og på tilsvarende kryss langs motorveien: For at folk ikke skal kjøre mot trafikken på en firefelts vei står det i tillegg til enveiskjøringsskiltet et skilt med store bokstaver: FEIL KJØRERETNING! SNU!

Dette som ikke bør skje, skjedde allikevel heromdagen og den 66 årige bilfører ble ifølge avisen saftig bøtelagt! Det var en tilsvarende hendelse som ble varslet en annen gang på trafikkradioen: Bil i feil kjøreretning på den og den motorvei. Kona som hørte meldingen visste at mannen var i det området, hun kastet seg på mobiltelefonen og ga beskjed om at det var en bil på veien i feil kjøreretning. Mannen skriker tilbake: En?! Alle kjører jo feil vei!!!

Det handler om å snu i tide.

Bots og bededag er dagen for å fortelle historien om den viktige u-svingen.

U-svingen hjem.

Bots og bededag er knyttet opp til reformasjonen som vi til neste år skal behørig feire. For 500 år siden skrev Martin Luther opp noen teser som ble starten på den lange veien som egentlig bare er ett kryss på en vei som han pekte ut, han som selv kalte seg Veien.

Da Jesus begynte sin gjerning var det med de samme ordene som døperen Johannes hadde ropt: Vend om!

Reformasjonen og Luthers lære var ikke annet enn å gi lyd og løfte frem dette enkle livstrafikale råd: Er du på gal vei, må du snu før du setter eget og andres liv i fare.

Den første tesen fra Luthers fjærpenn var: «Nå vår Herre Jesus Kristus sier: gjør bot, vil han at hele den kristnes liv skal være en bot!»

Bot betyr å vende om.

Mer det enn å få forenklet forelegg for et eller annet.

Bot, bøter, omvendelse o.l., er jo i utgangspunktet ikke gode honnørord. Og de fargelegger heller ikke forstillingen om troen. Det blir liksom noe litt grått over det. Og når man tillyser Skriftemål er vel det heller ikke noe rop om at Nå er festen i gang!

Men denne dagen, dette ordet bot, dette budskapet om å ta en u-sving for å komme hjem, er et skinnende lys for den som kjente at festen var over og regningen ikke til å betale.

Historien om mannen med de to sønnene er malt, skrevet bøker om, blitt redningen for mang en livsvandrer.

Slik lyder den

                                                                                                                                                                                                     ¹¹ Jesus sa: «En mann hadde to sønner. ¹² Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. ¹³ Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. ¹⁴ Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. ¹⁵ Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. ¹⁶ Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe………
      

Historien om det som mange har kalt den fortapte sønn, er egentlig historien om den frelste og forvandlede sønn. Når vi i tradisjonen støter på betegnelsen «Fortapte sønn» sier det mer om det perspektiv vi mennesker er så raske til å anlegge.

Det mørkeste.

Mens dette egentlig er en historie som kaster lys over veien, mens det ennå er noe igjen av den.

Og det første lyset er det som faller inn i svinestien og treffer den bortkomne som han kommer til sans og samling og en realistisk livsorientering:

¹⁷ Da kom han til seg selv ……»

Tro er mer enn meninger. Nå har det blitt en tendens til å måle den i sterke oppfatninger om dette og hint.

Tro er en viljehandling, et moment av tillit, og å ta en sjanse.

Men det er også det innslag av erkjennelse at man forstår noe om hvor det bærer hen i livet!

Og begir seg i retning av han som kom til oss.

Til Gud. Til Jesus.

En u-sving hjem.

«Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. ¹⁹ Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ ²⁰ Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.»

Og det ble og blir en lykkelig vandring.

Det er en tendens til å forvente at Vår Herre skal komme til oss og rette «opp alle feila fra i går»: i betydning av at det er han som ikke lenger når hjem til folk. «Han må komme til oss med en tro og veibeskrivelse som passer meg.»

På en slik måte kommer man seg aldri i hus i tide.

Men blir veiløs og hjemløs både i tid og evighet.

Det finns en alternativ rute:

En salig u-sving.

Hjemover.