Hvilket testament?

21. søndag i treenighetstiden

Østerhus arbeidskirke, ØK

Hvem skal arve deg? Og hva arver de?

Dagens evangelietekst utfordrer på mange måter. Tar vi med forkynnerteksten og epistelen fra 1. Timoteus er det kanskje vanskelig for noen å ikke kjenne på utfordringen - ved å ha det godt.

I en samtale med en klok mann fikk jeg høre følgende for et halvt års tide siden.

”Det vanskeligste ved å være er en kristen er ikke å tro at Jesus er min frelser, men det er å tro det, samtidig som jeg er norsk.”

Utsagnet er like spenstig som det gir grunn for refleksjon. For hva forteller dagens tekster oss? Forteller det oss at det ikke er bra å ha mye penger, at det er bedre å være fattige? Hadde det vært enklere å tro på en dommens dag, en dag hvor oppgjørets time skal komme og alt skal bli satt i rette stand – dersom vi, beklager det intenderte uttrykket, ikke hadde hatt det så fordømt godt?

I vers 15 av dagens tekst, før Jesus forteller lignelsen om den rike bonden kommer han med en forklaring og en utdypning det er viktig å ta med seg inn i lesningen av teksten. Jesus sier at vi må ta oss i vare for all slags grådighet. I 1978 oversettelsen av bibelen står det at vi må passe oss for pengebegjær, mens i 1930 oversettelsen er ordlyden en litt annen. Ta dere i vare for all havesyke.

I en artikkel publisert i Aftenposten skrev statsviter Janne Matlary for noen år siden at

”Havesyke er dessverre ingen plantesykdom, men en menneskelig en. Symptomer er mentalt tunnelsyn, å tjene mer, å ha mer, blir livets eneste mål. Dette styrer pasienten mer og den blir mer og mer ufri og til slutt overrasket over at likskjorten ikke har lommer.

…

Vi ser det i språket vårt. Når noen skriver en artikkel, produserer man. Når Stortinget gjør et vedtak, bestiller det. Vi blir overrasket over dem som ikke er motivert av penger. Det burde vært motsatt.”

Jesus forteller ikke med sin lignelse at man ikke kan være rik. Han forteller heller ikke at man ikke kan eie ting, eller faktisk ekspandere sin bedrift for å eie mer. Men han sier at med rikdom følger ansvar for at ikke grådigheten og havesyken blir det som styrer. For det har sitt opphav i at det fokuserer på meg selv. Med rikdom følger ansvar, ansvar for forvalting og fordeling. I tillegg utfordrer teksten oss, for hva slags rikdom setter vi høyest?

”I natt kreves din sjel tilbake. Hvem skal så ha det du har samlet. Slik går det med dem som samler skatter til seg selv og ikke er rik i Gud.”

Hvem skal arve deg? Og hva arver de da?

De første linjene i dagens evangelietekst er Jesus og oss mennesker i et nøtteskall. Til tider.

At arveoppgjør, både nå og da, kan være vanskelige er helt sikkert. Like sikkert det er som når vi har problemer, ting vi synes er vanskelige, så søker vi noe som er større enn oss selv, noe vi kan finne svar i. Men Jesus vil ikke hjelpe i våre arveoppgjør. Og ofte opplever vi akkurat det, at Jesus ikke vil hjelpe. I det minste ikke på den måten vi ønsker.  

Men det er to ting vi skal merke oss med måten Jesus svarer på. For det første er han ikke avfeiende. Mannen som spør er ingen hvem som helst. Han er sannsynligvis ganske viktig. Han er sannsynligvis den som har den største utfordringen akkurat der og da. Det er han vi burde lytte til – eller som det så vakkert står i teksten. Han er ”en i mengden”.

Ofte er det nemlig slik at vi har oss selv å passe på, å tenke på og bry oss om. Meg selv, meg selv og så min neste om det er til mitt eget beste. Men Jesus setter ingen på plass. Verken oss eller mannen i mengden – han kaller oss for ”venn”.

”Venn, hvem har satt meg til å dømme eller skifte mellom dere?”

Her kommer Jesus med et spørsmål og en utfordring.

Jeg tror det handler om belegg.

Skriftbelegg.

For de av dere som følger en av de hetere debatter for tiden i det teologiske landskapet handler den om hvem Jesus var. Og ikke minst, hvem han er – i dag. Det handler om skriftbelegg, tolkning og kontekst.

En av farene med å ene og alene fokusere på hvem Jesus er i dag, for meg – er at vi skriver oss ut av en tradisjon og tolkning som har gitt håp, liv og tro til utallige mennesker. Alt i et forsøk på å få Jesus til å passe inn i mitt liv og et forsøk på å gjøre troen på en høyere makt så behagelig som mulig, fremfor å selv bli en del av Ham. Men poenget handler for meg, om belegg.

For å finne ut hvem Jesus er, må vi lese og studere. Vi må bli kjent med Jesus. Og det er det Jesus selv utfordrer mannen i mengden til å gjøre.

”Venn, hvem har satt meg til å dømme eller skifte mellom dere?”

Det er som om han sier, jeg skal avgjøre jeg, dersom du forteller meg hvor det står at jeg gjør det. Vi må tilbake til kildene, vi må tilbake til den Jesus –som bibelen forteller oss om. Der vil vi finne svar.

Jesus ønsker ikke være en overdommer vi kommer til de to tre gangene vi ellers måtte gått i skifteretten, men han ønsker å være vår medvandrer. Han vi går sammen med og deler vårt liv med. På den måten vil vi kunne finne svar, på de fleste spørsmål. Ved å følge – ikke ved å stoppe opp og kreve svar.

Hvem skal arve deg? Og hva skal de arve?

Noen arver kun tøfler og gode minner. Andre arver knapt et sokkepar, mens minnene er såre og vonde. Noen arver et hus, en bil, penger eller andre materielle ting.

Selv arvet jeg et testamentet. Det nye testamentet og salmenes bok. I et. Tilnærmet et kinderegg, i teologisk forstand.

Hva gjør vi så, oss rike, velfødde nordmenn, hva gjør vi med våre skatter, den rikdommen vi har, men som ikke er i Gud? Jesus utfordrer oss til å forvalte den riktig, til å dele og til å ikke la grådigheten, havesyken eller pengebegjæret være det som gir vår sjel hvile.

Men hvordan gjør vi det? Gjør vi som mannen i mengden, kommer direkte, stiller et direkte spørsmål? Og forventer et direkte svar. Gjør vi det – tror jeg vi blir skuffet.

I testamentet jeg arvet, som ble gitt til min far, julen 1967. Som en hilsen fra søndagsskolen. Var det ingen understrekninger av versene. Jeg må vel også utleverende nok tørre å si at til tross for tidens tann så virket den heller ikke særlig godt brukt. Men hva vet jeg?

Men inne i testamentet – på første side stod det en hilsen. En arv og et budskap. Hilsenen går til oss alle når havesyken trenger seg på – og når vi gjerne skulle hatt et direkte og ærlig svar på et direkte og ærlig spørsmål. Hilsenen tåler tidens tann og er arven jeg tar med meg, den dagen min sjel kreves tilbake.

”Kom Jesus Kristus i hu”.

”Husk på Jesus Kristus” – slik hilsningen egentlig lyder i Paulus andre brev til Timoteus.

Arven etter Jesu død og oppstandelse er den største rikdommen gitt oss mennesker – vi må bare tørre å huske på det.

”Kom Jesus Kristus i hu.”

Lignelsen om den rike bonden, eller innledningen om mannen i mengden som helt sikkert trengte hjelp, veiledning eller bare et svar – handler først og fremst om faren ved å ta valg uten å huske på Jesus. Uten å la sin fremste rikdom være i Gud.

For når din, min og våre sjeler kreves tilbake. Er det den arven vi kan gi videre til de som kommer etter – som virkelig betyr noe. Ikke pengene, huset, bilen eller tøflene – men hilsenen som tåler tidens tann og som gir håp, tro og liv inn i evigheten.

Kom Jesus Kristus i hu.

Amen