De riktige ordene - eller det rette Ordet?

17. søndag i treenighetstiden

Østerhus. ØK

Av og til er det ikke så viktig akkurat hva vi sier, men at vi sier noe. Eller at vi forsøker å si noe, i det minste. Sangen om Hjalmar fra Trond Viggo Torgersen er en sånn sang. Gutten som synes han låt som en engelskmann, når han sang.

Ååå yug gotta rapsoly take aly.

Ååå when yu breakandan se gobay (se gobay)

(Evangelieteksten finner du her.)

Ofte sliter vi mennesker med å veie våre ord. Finne de riktige ordene. Eller som Hjalmar; finne ord som gir mening. Det kan være når noen vi kjenner har det vondt. Eller det kan være når noen vi kjenner har det så godt, at det nesten gjør vondt for oss selv. Hvilke ord bruker vi da? Og hvilke ord bruker vi, når livets virkelige store spørsmål skal besvares? Jesus møter oss med enkle og kraftfulle ord, men hva kan de fortelle oss i dag?

I evangelieteksten møter vi i Jesus i et virrvarr av mennesker, følelser og oppstandelse – i dobbel betydning. Jesus og disiplene har reist, frem og tilbake over Geneseratsjøen. Fra den ene siden til den andre.

Hvor enn de gikk var det mennesker som ville treffe Jesus. Som ville berøre han. Mennesker som hadde en historie, en skjebne, et liv og et ønske om et møte. Kanskje ikke så ulikt her, i Østerhus arbeidskirke.

Så er det i denne settingen Jesus hører at synagogeforstanderens datter er død. Datteren på 12 år ligger hjemme i huset. Død. Hun er ikke mer. Og mange av oss ville nok famlet med ordene…

”Frykt ikke, bare tro”.

Selv ville jeg kanskje gitt en klem. Ordene blir ofte fattige, og sjelden er det de riktige ordene man finner først. Ja, faktisk er stillheten noe man møter mest og hardest når noen man er glad i går vekk.

”Frykt ikke, bare tro”.

Det er sikkert mye man kunne sagt om Hjalmar. Den lille gutten som strengt tatt ikke kunne engelsk. Sannsynligvis var tekstene han sang noen av verdens vakreste, men det er det aldri noen som vil få vite helt sikkert. Fordi det var ingen som forstod de. På samme måte kan ordene Jesus tilbyr til synagogeforstanderen være både sterke og vakre, men uten at han følger de opp vil ordene for evig stå uten betydning.

Jesus følger opp. Sammen med tre disipler tar han seg frem til synagogeforstanderens hus. Han tar ikke med seg alle sammen, han vil ikke lage oppstyr. Bare disse tre. Så står han der inne hos den lille jenta. På utsiden har klageropene stilnet, kanskje er de bare satt på pause. På vent. Slik livet ofte er. 

Og så kan vi se for oss at han ser på den lille jenta som ligger der, tar henne i hånden og sier de magiske ordene. De rette ordene.

”Talita kumi”. ”Lille jente, jeg sier deg: Stå opp”.

”Talita kumi”.

Jesus må ha veid sine ord og han gir enkle svar. Og svar skulle vi gjerne hatt noen og enhver.

Svar på hvordan få jentungen til å sove om kvelden. Hvordan få den oppvasken til å forsvinne eller hvordan man rett og slett får tida til å strekke til. Jesus sine ord gir oss ikke svaret på det, men hans ord gir oss svaret på spørsmålet vi kanskje ikke hører, men vi som likevel får stilt daglig. La meg utdype.

Hos synagogeforstanderen må det store spørsmålet ha stått skrevet i pannen på dem som var tilstede. Hva ville skje med datteren i huset? Den tolv år gamle jenten, som lå død i en seng. Var hun bare ikke lenger? Var hun bare borte.

Det samme spørsmålet får vi stilt hver eneste dag. Om det er pasienten, vår fetter, vår far, vår bror eller vår søster som døde på operasjonsbordet i Arendal. Den gamle mannen som sovnet stille inn på sykehjemmet eller den unge kvinnen som etterlot seg mann og barn da hjertet plutselig sluttet å slå. Hva vil skje? Er de bare ikke lenger? Er de bare borte. Hva skjer med meg, den dagen jeg dør?

Frykt ikke, bare tro!

Slik Jesus talte til synagogeforstanderen taler han også til oss i dag. For mange er troen -håpet som gir livet mening, men Jesus ber oss ikke tro for å leve, men for at vi den dagen vi dør skal kunne stå opp igjen.

”Talita kumi”.

Ved å be oss mennesker tro på ham stiller ikke Jesus oss flere trivielle spørsmål om våre liv, men han stiller oss spørsmålet med stor S. Hva skal skje med deg, den dagen du dør? Vil du da høre til han som reiser døde opp?

Frykt ikke, bare tro.

Å tro på Jesus er å tro på han som er en følgesvenn når dagene er vonde og gode. Å tro på Jesus er å tro på han som gir livet håp og mening. Å tro på Jesus er å erkjenne at jeg trenger han som døde for meg. Og å tro på Jesus er å tro på han som reiser døde opp igjen til livet og som til slutt vil reise deg opp igjen til evig liv.

Frykt ikke, bare tro.

Sangen til Trond Viggo forteller at Hjalmar til slutt fikk den tunge beskjeden.

Dette er ikke engelsk min venn

Du må starte på bånn igjen

Du tror du låter som Elton John

Men det er ingen som snakker sånn.

Av og til er ordene vi sier alfa og omega.

Jesus starter ikke på bånn igjen, men det er fra der han reiser oss opp. Jesus følger opp sine ord og lar dem ikke bli stående uten mening eller forklaring, men han gir dem mening og betydning langt utover dette liv – og inn i det neste.

Det store spørsmålet som synagogeforstanderen og hans familie nok må ha stilt seg, stilles til oss hver dag. For oss mennesker kan det av og til være vanskelig å finne de rette ordene.

Men du må ikke finne ordene selv, for Jesus er Ordet som har funnet deg.

Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss.

Og vi så hans herlighet,

en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far,

full av nåde og sannhet.

”Talita kumi”, er ordene Jesus brukte når han reiste den unge datteren opp fra de døde. Tilbake til livet. Hvilke ord skal vi bruke?

Ordet fremfor noe annet ord, svaret fremfor noe annet svar: er Jesus.

Han som er veien, sannheten og livet. Han som gir ordet ”å tro” mening og forklaring. Han som er navnet over alle navn.

Ofte kan vi mennesker slite med å finne de riktige ordene. Det rette svaret. Men når det store spørsmålet stilles deg, så skal du vite at Ordet i seg selv er svaret du er ute etter.

Navnet? Det er Jesus.

Amen