Hvilken kjærlighet?

15. søndag i treenighetstiden, 

Østerhus arbeidskirke, ØK

Jeg tror på Gud.

Jeg tror på Jesus.

Jeg tror…. på Jerv.

Men av og til - så tviler jeg litt på kjærligheten.

Tekstene til søndagen: Johannes, Rut og Paulus 1. brev til korinterne

Mange sindige sørlendinger der ute, og kanskje her inne, vil med trygghet i stemmen og kraft i magen kunne si at de tror på treenigheten jeg tegnet opp. Gud, Jesus og Jerv. Noen er kanskje så trygge på seg selv og sin tro at de vil legge til Express og den hellige Ånd også.

Poenget mitt er ikke å trivialisere, det gjør vi kanskje for ofte når det kommer til det som er hellig. Vi tar det ned, så langt og så ofte at det til slutt ikke blir hellig nok til at vi kan kikke opp.

I første Johannes brev som er et brev i det nye testamentet kan vi lese at Gud er kjærlighet. Og at den som blir i kjærligheten blir i Gud. Vakkert i seg selv, men problemet er at for ofte ser vi ikke korrelasjonen. Vi finner ikke sammenhengen mellom at Gud er stor og i det høye til at han også er kjærlighet – slik vi kjenner den.

Å tegne fra punkt til punkt for å se at ting henger sammen var en klassisk Donald-øvelse.

Tegner man en strek fra Gud og til hva vi mennesker opplever av, med og i kjærlighet – er utfordringen den at streken som oftest blir en krusedull. Vårt liv er som oftest ikke like vakker som kjærligheten vi leser om.

For mange er det første kyss et øyeblikk man husker resten av livet. For noen er det vanskelig å huske så langt tilbake, mens for andre er det vanskelig å se at den dag skal komme. For noen er det kjærligheten til en hobby, et fotballag, en livsstil. Men oftere enn ellers er det kjærligheten til et annet menneske som setter spor.

Den første kjæresten. Det første stevnemøtet. Og så videre. For de fleste, når de kommer litt på avstand, er det gode minner. Gyldene øyeblikk.

Da er kjærligheten slik vi kjenner den, på sitt vakreste. På sitt mest intense, det er når sommerfuglene strømmer i magen når man ser den man venter på. Det er å holde noen i hånda, litt i skjul, men ekstra hardt. Det er magiske øyeblikk. Det er kjærlighet.

En prest jeg traff i sommer fortalte om kona si som hadde gitt streng beskjed om slutte å si at han elsket henne, han kunne heller ta oppvasken en gang i ny og ne. For kjærligheten er også der. I det dagligdagse. I hverdagen.

Paulus skrev til menigheten i Korint at kjærligheten tåler alt, utholder alt, tror alt og håper alt.

For mange er håpet det siste de mister, før kjærligheten slår sprekker.

Det kan være det første bruddet. Kjærligheten som ikke strakk til. De gode kjærtegnene som ble til de vonde ordene. Og det kan være lovnaden om troskap til døden skiller en, men som man til slutt ikke orket. Det kan få en til å tvile. Ikke bare på kjærligheten, men seg selv og livet. Var det slik det skulle bli, var det sånn kjærligheten skulle være.

Det er enkelt å snakke om kjærlighet. Men det er verre å praktisere. På samme måte kan Jesu ord være vakre, men hakket verre å overføre til vårt eget liv. Det handler om vår erfaringsbakgrunn. Det handler om at vår kjennskap med begrepet kjærlighet ikke bare er godt. Vi bærer med oss alle disse gode, men også en del vonde erfaringer med kjærlighet.

Det kan vel ikke være det Jesus snakker om?

Øyeblikket. Kanskje er det slik for flere av dere. Når man snakker om kjærlighet så snakker man ofte om øyeblikkene. De sekundene. Blikket. Og kjærtegnene.

Kjærligheten er på mange måter litt sånn, i øyeblikket. Igjennom de handlinger vi gjør får vi oppleve kjærlighet i forskjellige former og forskjellige øyeblikk.

Guds kjærlighet er ikke slik. Den er ikke basert på øyeblikk eller våre handlinger. Jesus sier ikke kom hit, så skal jeg holde deg i hånden og du vil få et fint øyeblikk. Et godt minne. Men han sier bli i min kjærlighet.

Jesus inviterer oss ikke på date, et første stevnemøtet. Men han inviterer oss inn til ham. Og dit er det verdt å følge.

Dere som er konfirmanter her i Østerhus arbeidskirke får nå en mulighet. Mulighet til å lære å kjenne denne kjærligheten. Jeg kan selv ikke huske hva Erling sa på min presentasjonsgudstjeneste. Og jeg har ikke noe håp om at mine ord skal være det dere husker om 16 år, for så lenge siden er det jeg selv var konfirmant. Men jeg har et håp om at dere skal ha fått en forståelse og et innblikk i hva Guds kjærlighet faktisk er og at dere har tatt et valg om dere skal følge Jesus.

Det er når vi følger ham, som er veien, sannheten og livet at vi får kjenne på den kjærligheten Paulus snakker om. Om den kjærligheten som tåler alt, selv våre nederlag, våre svik og våre feil. Det er den kjærligheten som aldri tar slutt, selv når vi ikke klarer å elske lenger. Det er den kjærligheten som kjenner oss fullt ut, som kjenner våre innerste tanker og ikke definerer oss på våre ytre feil.

Det er når vi lar den kjærligheten få bli en del av våre liv. Lar den kjærligheten bli en del av vår erfaringsbakgrunn. Det er da store ting kan skje.
Det var den kjærligheten Rut fulgte da hun ble med sin svigermor, og alle med svigermødre, skjønner at dette er spesielt,  hjem til Israel og til slutt ble Davids stammor. Og det er den kjærligheten som skaper noe som er større enn et øyeblikk, noe som varer evig.

Jesus sier ikke følg meg, og bli i min kjærlighet så skal du få det lett. Så vil dine dager bli enklere. Matteleksa vil bli ferdig på fem minutter eller forholdet ditt vil bare ha gode dager. Og konfirmanttiden – den vil bli helt fantastisk! Men han sier Følg meg, og gir oss en erfaring og en utfordring på veien.

Han gir oss erfaringen av hva kjærlighet faktisk kan være. Ikke den i øyeblikket, som du lengter etter dagen etter, men den du blir i og føler deg trygg i, gjennom de vonde og de gode dagene, den du vet at tåler deg. Akkurat som du er.

Og så gir han oss utfordringen om å elske hverandre, og så er det opp til oss og ikke la det bli med øyeblikkene, men å elske hverandre med en kjærlighet som man kan bli i og som stammer fra noe mer, noe høyere og noe dypere enn oss selv.

Jeg tror på Gud,

Jeg tror på Jesus,

Jeg tror på Jerv – som spiller i morra borte mot Fredrikstad.

Og så tror jeg også på Guds kjærlighet, den som varer evig.

Den er det verdt å bli i.

Amen