Fyr for ferden

Kalvehageneset 3.juli 2016 Sokneprest Tom Martin Berntsen

Havet er en dyp, vid og uuttømmelige  metafor.

Et bilde på livsseilaset, det forlokkende på andre siden av havet, det som skiller og det som forener; stoff for hyllemetre med bøker og uendelig antall prekener….og sanger…I dag ett fokus:

Fyret der ute.

Fyrlivet er blitt allemannseie, etter å ha vært nærmest folketomt i årene etter automatiseringen. For Homborsund fyrstasjons vedkommende: 1992. For få måneder siden gravla jeg en av de sist gjenlevende fyrvokterfruene…nå er det et yrende liv på fyrene. Sommerstid.

Selv har jeg årvisst tilbragt et døgn eller 4 på Homborsund, før det ble åpnet for almenheten. Jeg har varige men av sterke erfaringer av natur og nåde.

Og mange med meg vil kjenne seg igjen i følgende sang som vi kan synge med i refrenget på:

Har du fyr?

Det skulle de gjerne ha hatt, mannskapet på kong Christian IIs flåte som i 1531 forliste rett utenfor her. Når du kjører ut fra parkeringsplassen ser du etter 50 m. en minneplakett over sjøfolkene som drev i land og ble gravlagt på stranden på innsiden her.

Og forlishistorien er lang.

Men også frelseshistorien er lang.

Historien om redning fra brenning og brott

Et fyr fungerer først og fremst i uværsnetter.

På sommerlig smeigedag kan vi være dem foruten, en mørk vinternatt har de vært forskjellen mellom liv og død.

I hvertfall før moderne navigasjonsteknikk viser kursen på fargeskjerm.

Uansett hvor digitalisert tilværelsen blir og hver livseiler får mer og mer presis informasjon om ferden på sin egen skjerm, vil nok fyrene bestå som felles, synlige orienteringspunkt for den almene ferdsel.

For vær vil det fortsatt være, og uværet ennå verre.

Et fyr tar ikke bort stormsjøen, men viser vei igjennom den.

Har du fyr?

I Ola Bremnes tekst om fyrenes betydning for ikke å seile på grunn er det også en annen bunn.

Har du fyr som hjelper i livsorienteringen i seilaset ut og på ferden hjem?

Jeg har valgt, fritt og freidig utenfor alle tekstrekker for denne søndagen, en tekst som handler om sjø og seilas. Du vil vel ane hvilken og ja; det er bare et par, tre tekster om Jesus og disiplene på Gennesarets sjø….men jeg har valgt en av dem som har en oppbyggelig og ikke alltid påaktet forskjell evangelistene i mellom: vi leser fra Joh 6:

16 Da det ble kveld, kom disiplene ned til sjøen. 17 De gikk om bord i en båt for å dra over til Kapernaum. Det var allerede mørkt, og Jesus var ennå ikke kommet til dem. 18 Sjøen gikk høy, for det blåste en kraftig vind. 19 Da de hadde rodd omkring tjuefem eller tretti stadier, så de at Jesus kom gående på sjøen og nærmet seg båten, og de ble redde. 20 Men Jesus sa til dem: «Det er jeg. Vær ikke redde!» 21 De ville ta ham opp i båten, og straks var den ved land der de skulle legge til. Hos Matteus og Markus leser vi at vinden løyet, stormen stilnet. Men ikke hos Johannes. Kanskje gjorde det, kanskje raste den videre. Kanskje det ikke var det største poenget. At stormen skal stilne, at havet skal bli flatt, at solen skal skinne over livsseilaset, slik vi nå gjennom dager har hungret etter godvær, at problemene skal løse seg, at «alt skal bli greitt.» Kanskje det ikke er det største poenget at jeg skal få svar på mine bønner og få det som jeg vil og tror jeg trenger. Kanskje heller poenget med stormen var at den skulle føre meg dit jeg skulle komme, til målet for mitt liv. Uten å forlise før jeg nådde dit. Uten å forlise – for godt For alle livsseilas har kapitler om grunnstøting, om brottsjøer, om å springe lekk, om å kullseile, om smerte, om angst, om usikkerhet. Alle opplever uvær. Og motvind. Men ingenting av dette skal stanse vår ferd. Frem Hjem. Det står nemlig en underlig setning hos Johannes: «De ville ta ham opp i båten, og straks var den ved land der de skulle legge til» En sjømann ber ikke om stille maksvær og solgangsbris; han takker når det er slik, men vet at livet er all slags vær. Hun ber ikke om godt vær, men lærer seg å seile. Og tyde tegnene «høyt over alle åsene lå, Imenessadelen bred og blå, da kjente han hvor han var» Kjenne seg igjen. Jeg er i liten grad sjømann; den tradisjon holdt min forfedre i hevd, men jeg har vært såpass mye på egen og andres kjøl at jeg vet om gleden ved å dukke opp over horisonten og lese et fyr og kjenne hvilket det var. Og kan ane takknemligheten hos dem som hadde seilt i år og så kom hjem. Eller i angst stirret inn mot en stormslått kyst og så kjenne lettelsen i å få fyrkjenning. Homborsund med 4 blink hvert minutt. 4 ståler som sveiper rundt. Slik lyder evangeliet med samme regelmessighet; hver søndag, hver gang det leses, og denne dag som et fyrlys. Det viser vei ut i verden og  hjem. Ikke bare for å finne en siste havn, men også for å lede trafikken i livet og sette ditt lille livsskip på kurs ut.